Go to main content
24.august 2016 - av rektor Trond Blindheim

HarvardromHarvardrom
Foto: Bettina Larsen

I disse strategitider på Høyskolen Kristiania hvor vi diskuterer forskningsstrategi, vår egenart og hvordan vi bør posisjonere oss faglig i utdanningssektoren mot 2030, vil jeg komme med en liten pedagogisk refleksjon.

Våren 2011 tok to av våre faglige medarbeidere med meg og førtifem studenter til en reiselivsbedrift på Beitostølen som driver en fritids- og overnattingsvirksomhet som må selge 2 500 sengeplasser hver dag, året rundt. Reiselivsbedriften hadde utfordringer med å fylle opp hotellrommene og leilighetene i det de kalte ”problemmånedene”,  som var mai og oktober. Ønsket var at studenter skulle komme med forslag til forretningsideer som kunne sette fart på salget. Foreleserne hadde på forhånd laget en eksamensoppgave som studentene skulle løse i grupper basert på bedriftens problemstilling og faktaopplysninger. Vel fremme på Beitostølen orienterte reiselivsbedriftens administrerende direktør og salgssjef studentene om situasjonen, og lot studentene få innsikt i strategiplaner og markedsundersøkelser. Da bedriftens ledelse hadde sagt sitt, overtok høyskolens faglige medarbeidere, og fortalte studentene hvordan de ved hjelp av metode, struktur og analyse kunne løse eksamensoppgaven. Vel tilbake til høyskolen fikk studentene to uker på seg til å utarbeide og legge frem en detaljert strategi med handlingsplan og kreative løsningsforslag for hvordan reiselivsbedriftens utfordringer kunne løses. Eksamensprosjektet var vellykket, og studentene fikk gjennom arbeidet førstehåndserfaring med å løse en konkret og forretningsmessig problemstilling hentet fra det virkelige arbeidsliv. Med praksisnærhet og kvalifisert hjelp av faglige medarbeidere fikk studentene anledning til å komme med realistiske forslag til innovasjon og produktutvikling, og bedriften fikk mange gode forslag til løsninger som de var takknemlige for og siden har brukt.

Prosjektorganisert og problemorientert læring

Selvsagt er det ikke noe nytt i prosjektorganisert og problemorientert læring. Det har gått førtifem år siden studentopprøret med krav om samfunnsrelevans og praksisnærhet, og hvor det gamle professorveldet ble kritisert for å vende ryggen til samfunnet og i stedet å ”polere elfenbeinstårnet”. Studentenes krav den gangen ble først møtt med fiendtlige reaksjoner, til tross for de var motivert av et ønske om at utdanningen skulle forberede studentene til en fremtidig jobb, altså til tiden etter siste eksamen. Siden den gang har flere og flere høyskoler gått inn for en slik læringsstrategi. Jeg tror på en slik læringsstrategi, og mener at den er helt avgjørende for å lykkes i fremtiden. Jeg tror at de læringsinstitusjoner som makter å skape nære relasjoner til samfunns- og arbeidsliv, vil lykkes langt bedre enn de som holder på den tradisjonelle kateterundervisningen.  Dessverre er det ikke alle forelesere som forholder seg til hvilke problemer som finnes i samfunns- og arbeidsliv, og hvordan en høyskole med studenter og lærere kan bidra til løse dem. I stedet tilbys kurs spekket med selvreflekterende teoretiske og metodiske debatter for at studentene ikke skal miste muligheten til bli potensielle ph.d.-kandidater. Selv synes jeg en slik faglig tilnærming til saker, ting og problemer blir for urealistisk og fjern. Resultatet er at mange utdanninger i dag går på tomgang, og studentene mister motivasjonen og hopper av studiene. De blir rett og slett for virkelighetsfjerne for dem. Spørsmålet er hvordan vi kan endre kulturen ved læringsinstitusjonene slik at både undervisningen og forskningen blir mer relevant, det vil si mer praksisnær.

Hvordan Harvard gjør det

Harvard er et eliteuniversitet. Der handler det ikke bare om interne ressurser når de diskuterer forskning og undervisning. Det handler faktisk enda mer om den tilgang faglig stab har til samfunns- og næringsliv. Slik sett har Harvard gjort Kennedy-skolens mantra fra president John F. Kennedys bevingende ord ”Ask not what your country can do for you. Ask what you can do for your country” til sine. Med andre ord handler det om hva studentene kan gjøre for samfunn og arbeidsliv. Det heter eksempelvis ”ask what you can do to alleviate poverty”, eller ”ask what you can do for urban planning?” Både studiene og forskningen ved Harvard er orientert etter Kennedy-mantraet, og ifølge pedagoger som har forsket på det, skaper det langt mer engasjement blant både studenter og forelesere enn andre mer tradisjonelle tilnærminger til læring.

Høyskoler som ikke klarer å engasjere studentene i den verden de skal ut i når de er ferdig med studiene, har feilet

Harvard-universitetet er en viktig samfunnsaktør som er med på å fremme innovasjon og forbedringer i samfunnet. Studentene får eksempelvis bedre karakterer hvis deres eksamensoppgaver blir publisert og lest av folk utenfor universitetet. Dette motiverer studentene til å arbeide frem tema og problemstillinger som er relevante for praksisfeltet. Jeg har så langt i min karriere aldri hørt at tilsvarende praktiseres i Norge. Tvert om har jeg hørt om tilfeller der studentene skriver oppgaver som er nokså virkelighetsfjerne. Til slutt: Jeg tror veien vi må gå er å utvikle en fagligpedagogisk idé og praksis som handler om at vår læring skal ta utgangspunkt i og forbedre praksisfeltet. Er vi nådeløse på en slik pedagogikk tror jeg at vi også vi kan utgjøre gjøre ”en forskjell” i utdanningssektoren. Dette betyr også at vi bør arbeide aktivt med å likestille evidensbasert med erfaringsbasert læring. Slik den akademiske karrierestige er mange steder i dag, kan det se ut som om det er et direkte handicap å hente inn fagfolk med mye praktisk erfaring, fordi de mangler forskningserfaring, som dessverre er det eneste som teller ved mange høyskoler og universiteter. Å ha arbeidserfaring utenfor utdanningssektorens vegger, må ikke være diskvalifiserende.