– Vi vet nok om ultraprosessert mat, nå må noe skje

KUNNSKAP FRA KRISTIANIA: Kosthold

– Vi trenger mer kunnskap, hører vi ofte. Nei, egentlig ikke. Her er evidensen klar, sa Kristi Bache, prorektor forskning på Kristiania, da hun åpnet frokostmøtet om ultraprosessert mat.

Bakgrunnen er en ny artikkelserie i The Lancet, publisert i november i fjor. Der slår forskerne fast at sammenhengen mellom høyt inntak av ultraprosessert mat og økt risiko for sykdom er godt dokumentert – og at ansvaret for endring må flyttes fra individet til matsystemet.

– Ikke forbrukerens ansvar alene

Ernæringsbiolog Marit Kolby, som er medforfatter i én av Lancet-artiklene, mener debatten har kommet dit at manglende handling ikke lenger kan forklares med usikker forskning.

– Denne Lancet-serien gir oss rett og slett styringsdokumentet for hva vi skal gjøre. Det handler om reguleringer ovenfra og endringer nedenfra – hele veien, sa hun.

Kolby pekte særlig på offentlig sektor som et konkret startpunkt.

– Et veldig godt sted å begynne er barnehager, skoler, sykehus og sykehjem. Men også fengsler, forsvaret og andre offentlige institusjoner under offentlig matomsorg. Der kan vi stille krav om at maten skal være råvarebasert og minimalt prosessert. Det vil endre normen for hva som faktisk regnes som mat, sa Kolby.

– Matsystemet er rigget for overspising

Professor Marianne Molin ved Kristiania understreket på sin side at problemet ikke kan reduseres til enkeltstoffer som sukker, salt og fett. Hun refererer til artikkelen i Lancet-serien som tar for seg politiske virkemidler.

– Den negative påvirkningen ultraprosesserte produkter har på helsen går langt utover det vi kan forklare med enkelt­næringsstoffer. Derfor holder det ikke lenger å regulere bare sukker, salt og mettet fett, sa Molin.

Hun pekte på fire hoveddrivere bak utviklingen: produktenes egenskaper, matomgivelsene, råvare- og forsyningskjeder – og de store multinasjonale selskapene.

– Vi har bygget et matsystem som gjør det lett å overspise akkurat disse produktene. Da kan vi ikke samtidig late som om dette først og fremst er et individuelt ansvar, sa hun.

Lancet-artikkelen Molin viste til, anbefaler blant annet tydeligere merking, strengere markedsføringsreguleringer og økonomiske virkemidler som gjør lite prosessert mat mer tilgjengelig.

Myndighetene: – Tiltak koster politisk kapital

Statssekretær Usman Mushtaq i Helse- og omsorgsdepartementet var enig i at ansvaret ikke kan legges på enkeltpersoner.

– Forbrukeransvaret er i stor grad et fiktivt ansvar. I praksis er folks valg sterkt styrt av pris, tilgjengelighet og markedsføring, sa han.

Samtidig understreket han at kraftige tiltak møter motstand.

– Det koster svært mye politisk kapital å stå i dette. Men det må vi være villige til, sa Mushtaq.

Han viste til markedsføringsforbudet mot usunn mat rettet mot barn og unge som et eksempel på et strukturelt grep som har vært krevende å få gjennom.

Likevel peker Dorte Gill Brudvik, merkevaredirektør i Coop Norge, på myndighetene når det gjelder å legge til rette for at forbrukerne kan ta opplyste valg. Hun mener forbrukermakten er sterk - når etterspørselen endrer seg, endrer tilbudet i butikkene seg også.

- Men merking av ultraprosesserte produkter blir vanskelig før myndighetene har en modell og enighet om hvordan det skal brukes, sa hun.

– Profitt, ikke helse, er drivkraften

Samtidig er ultraprosessert mat et resultat av et globalt, kommersielt system, ifølge Simon Dankel, professor ved Universitetet i Bergen.

– Dette er ikke bare produsenter av mat. Det er et helt nettverk av aktører – ingrediensleverandører, emballasjeprodusenter, dagligvarekjeder, markedsføringsbyråer og lobbyister – som tjener på at systemet fortsetter som i dag, sa Dankel.

Han var tydelig på at helseeffektene ikke er utilsiktede bivirkninger.

– Det er ikke helse som er formålet med dette systemet. Det er lønnsomhet og profitt. Når det er drivkraften, får du et matsystem som systematisk fortrenger tradisjonell og næringsrik mat, sa han.

Ifølge Dankel viser Lancet-artikkelen også hvordan industrien aktivt påvirker forskning og politikk for å utsette reguleringer.

– Når man skaper tvil om kunnskapsgrunnlaget og flytter ansvaret over på fysisk aktivitet og individuelle valg, kjøper man tid, sa han.

Enighet om målet – uenighet om veien

Et av de tydeligste stridsspørsmålene gjaldt kostrådene: Bør Norge innføre et eksplisitt råd om å redusere ultraprosessert mat?

Erik Arnesen fra Helsedirektoratet peker på at dagens råd allerede dekker dette indirekte. Kolby er uenig.

– Det kommuniseres ikke tydelig nok at kostholdet primært skal være råvarebasert. Det burde stå klart og tydelig i selve hovedrådene, sa hun.

Til tross for uenighet om virkemidler, var det bred enighet om én ting: Skal forbruket av ultraprosessert mat ned, holder det ikke med informasjon og individuelle valg alene.

Spørsmålet som står igjen, er hvor raskt – og hvor hardt – myndighetene er villige til å gripe inn i et matsystem som ser ut til å være rigget for noe annet enn å ivareta folks helse.

Referanser:

Monteiro CA, et al. Ultra-processed foods and human health: the main thesis and the evidence. The Lancet. 2025; Serie om ultraprosessert mat og helse – del 1. Publisert 18. november 2025. DOI: 10.1016/S0140-6736(25)01565-X.

Scrinis G, et al. Policies to halt and reverse the rise in ultra-processed food consumption. The Lancet. 2025; Serie om ultraprosessert mat – del 2. DOI: 10.1016/S0140-6736(25)01566-1.

Baker P, et al. Towards unified global action on ultra-processed foods. The Lancet. 2025; Serie om ultraprosessert mat – del 3 (policy/handling og global innsats). DOI: 10.1016/S0140-6736(25)01567-