Gjør Skandinavia stort igjen!

KUNNSKAP FRA KRISTIANIA: EU og valg

Denne teksten ble først publisert i Morgenbladet den 23. juli 2025 under tittelen «Gjør Skandinavia stort igjen»

I 1905 stemte 368.208 ja til oppløsningen av unionen med Sverige. 184 stemte nei.

Vi er etterkommerne av de 184. De glemte. De fortrengte. Tvunget bakerst i barnetoget, feid under løperen i en norsk nasjonal rus av syttendemaitog, hornmusikk og fargekoding av barn i bunad. Vi har måttet geipe i smug til de som bekjenner seg til løgnen om den oppløste union, med dårens «Gratulerer med dagen!». Det var nasjonalistenes mørkemenn som undergravet skandinavismens ånd.

Nå, 120 år etter, når vi har fått det litt på avstand, kan vi se det hele i klart lys: Unionsoppløsningen med Sverige i 1905 var ikke bare et brudd. Den var et overgrep.

Et gruppepress fra helvete

Valgresultatet på 99,95 prosent støtte for oppløsningen er faktisk på andreplass i historiske brakvalg. Vi er bare slått av Saddam Hussein som fikk 100 prosent i 2002. Kim Jong-il har den foreløpige tredjeplassen med 99,9 prosent av stemmene. Listen er gøyal for dem som liker valgfusk.

Det finnes i diktatur, sektbevegelser og Grand Prix-stemmeskjemaer fra Aserbajdsjan. Likevel er dette resultatet grunnlaget for Norges nasjonale selvfølelse. Og en nasjonal alenegang finansiert av laks og olje.

Vel, vi er her for å si: Vi vil tilbake. Til fortidens fremtid. Til Kalmar.

Et resultat på 99,95 prosent til fordel for unionsoppløsning er ikke en markering av demokratisk modenhet – det er et gruppepress fra helvete. En kollektiv fornekting, marsjerende med pauker og trompeter under falskt flagg og faner.

Vi har sagt det før, denne gangen forlanger vi å bli hørt. Historikere og valgforskere, gjør deres vitenskapelige plikt: Unionsoppløsningen var ugyldig. 

Og da dukker det opp en åpenbar mulighet: Norge og Sverige er fortsatt i union. Nå mangler vi kun Danmark for å gjenopprette Kalmarunionen, den vakre konstruksjonen som førte Skandinavia sammen i 1397.

Det er på tide å gå tilbake – ikke til fortiden, men til fremtiden. Vi trenger den rød-hvit-blå og gule Kalmarunionen. Igjen. Begrunnelsene får du straks. 

Kalmar er geopolitisk eksponeringsterapi. En mellomting mellom norsk isolasjon og europeisk samarbeid.

EU-skrekk og Kalmar-kur

Norges kollektive berøringsangst for Europa kan godt bli sett på med terapeutiske perspektiver. Konstruktive debatter om EU er som kjent vanskelig. Det kommende stortingsvalg handler om alt unntatt utlandet.

Kalmar kan bli et slags geopolitisk svømmekurs med armringer: Ikke fullt EU, men mer enn EØS. Ikke Brussel, men Skagen.

Før vi kan drikke rødvin med Macron, må vi lære å skåle med svenskene – igjen. Vi må møte oss selv i Ikea-speilet, ta en Tuborg i hånden og si: Det er ikke deg, Sverige. Det er oss.

Noen spør: «Men hva med EU?» Vi sier: Kalmar er ikke et nei til Europa. Det er et «ja takk, men vi starter med noen vi kjenner litt, og som vi er litt glad i». Kalmar er geopolitisk eksponeringsterapi. En mellomting mellom norsk isolasjon og europeisk samarbeid. Vi får felles løsninger, men slipper å lære fransk.

En sportslig og kulturell supermakt

La oss snakke om følelser. La oss snakke om fotball. Nå kommer herrelandslaget i fotball til mesterskap hvert 25 år.

Med Skandinavia vil vi være favoritter – hvert år!

Tenk å se Håland, Ødegård og Nusa med hjelp av et svensk forsvar og en forsterket dansk midtbane, sponset av Equinor, Volvo og Roskilde-festivalen.

Under årets EM for kvinner røk både Sverige og Norge ut i kvartfinalen med knappe marginer, Danmark med Pernille Harder ble værende i gruppespillet. Skandinavia, Skandinavia, Skandinavia!

Tenk: Vinter-OL på Lillehammer og Östersund. MGP-finale på Skansen. Hockeyfinale i Globen. Og langrenn på taket av Operaen.

Vi snakker sportslig, militær, økonomisk og kulturell stormakt. Nobel, Nordisk råd, Tivoli og Netflix. Med Bofors, Saab, Novo, Kongsberg, H&M og Lego.

Vi vil få noen umiddelbare tilleggsgoder: en sterk valuta, selvforsyning av mat, bort med markedsmakten i norsk dagligvare.

Små problemer med dialekter og felles tastatur får vi ta opp senere.

Ett flagg. Én sang. Én fremtid.

Det nye Kalmar-flagget blir enkelt: Tre kors – rødt, hvitt og blått – med en gul kronhjort i midten – som heraldisk smørbrød.

«Jag trivs best i öpna landskap» som felles nasjonalsang kan vi enes om.

Vi liker alle tre å ta en knert og rope høyt i havgapet. Selv innlandsbøndene som kuppet Norge i 1814, har forstått gleden av havet.

Sankthans (jonsok) bør være en egnet dag for et felles folk som ikke vil sove bort sommernatten.

Og hva skal vi gjøre på Kalmar-dagen? Vi skal ha barnetog, selvfølgelig, i nytt flagg, farger og bunad.

Vi skal ha matoppvisning, med knekkebrødkunst, pølsing live og høye smørrebrød.

Vi skal ha våpendemonstrasjon: svenske JAS-39 Gripen i formasjon, norske F35 i lavtflyging, danske froskemenn – eller frømend som de så koselig heter på dansk – og de beste bombene fra Kongsberg.

Og til ettermiddagsprogram: live-konsert med Sissel, Zara Larsson og cd-avspillinger av Gasolin.

Kort sagt: En verdig nasjonalistisk miks av mat, militarisme og musikk.

Samla jer!

Dette er ikke satire. Det er en invitasjon. Det er ikke en spøk, ikke nostalgi – men strategi.

Vi må gå sammen. For klimakampen. For freden. For frokostbuffet, fotball og vennskap. For Volvo. For Vasaloppet. For vaffel og vindkraft.

La oss gjøre Skandinavia stort igjen. La oss gjenskape Kalmarunionen. Og denne gangen: La oss gjøre det med kjærlighet, gjensidig samtykke og kollektiv Spotify-liste.

Halden, med byens Fredriksten festning fra 1814, bør egne seg som ny hovedstad, midt i riket og moden for vitalisering. Østfold og Bohuslän blir det nye Øresund!

La oss gjøre Skandinavia stort igjen. La oss bli Kalmar.

Tekst: Runar Døving, professor, Institutt for markedsføring og Kjell Terje Ringdal, førstelektor, Institutt for kommunikasjon, Kristiania.

Vi vil gjerne høre fra deg!

Send spørsmål og kommentarer til artikkelen på e-post til kunnskap@kristiania.no.