Et vellykket, men sårbart inkluderingsprosjekt

KUNNSKAP FRA KRISTIANIA: Idrett og integrering

Erik begynte i Idretten skaper sjanser samtidig som hesten Thor kom til rideskolen. Treneren, Frida, gjorde det klart – både for forskerne som var til stede, og for Erik – at Thor hadde valgt ham som sin følgesvenn.

Frida sa de hadde god kjemi dem imellom, og at det var noe med Eriks personlighet som passet så godt til Thor. Erik lyste opp, og var stolt over at hesten hadde valgt akkurat han. 

Dette er en av situasjonene som forskerne Hans Erik Næss og Mari Svendsen beskriver i feltstudier fra det sosiale inkluderingsprosjektet Idretten skaper sjanser.

Gjennom blant annet observasjonsstudier har de sett på hvordan folk med rusutfordringer opplever inkludering, mestring og medvirkning gjennom prosjektet.   

Felleskap og nye roller 

– Vi finner i våre undersøkelser at aktivitetstilbudet virker positivt på hvordan deltagerne opplever inkludering, mestring og medvirkning. Men organiseringen og finansieringen av prosjektet er altfor sårbart, sier Næss. 

Idretten skaper sjanser er et aktivitetstilbud til mennesker med rusutfordringer og psykiske helseplager, etablert i 2018 av Norges Skiforbund, Norges Cykleforbund og Norges Rytterforbund. Deltakerne møter til faste aktiviteter opp til tre ganger i uka, uten tidsfrist for hvor lenge de kan være med.  

De gjør vanlige oppgaver i klubbene, som tilpasses dagsform og helse. Deltagerne opplever å bli tatt på alvor som medlemmer av miljøet. Hesteaktivitetene gir konkrete oppgaver, rask mestring og sterke relasjoner til dyr og mennesker, ifølge forskerne.

Mange av deltagerne beskriver et sosialt fellesskap og sterk motivasjon for å komme tilbake. Over tid går flere inn i frivillige roller i selve klubbene, som instruktør, eller arrangementshjelp, noe som bidrar til å styrke følelsen av selvrespekt og tilhørighet.

Tanken er at mestring på en arena, skaper mulighet for mestring på andre arenaer. 

Trener, venn og sosialarbeider 

Prosjektet mottar offentlig finansiering og drives som en stiftelse med liten administrasjon, men er ifølge forskerne avhengig av en stor innsats fra ildsjeler i klubbene.

Det gjør prosjektet sårbart.  

– Aktivitetslederne i klubbene legger til rette for at deltakerne får roller, oppgaver og ansvar på lik linje med andre. Samtidig balanserer de mellom å være instruktører, støttespillere og medmennesker, forteller Næss. 

– De skal også ta seg av alt fra regnskap til mail og telefoner. Vi har fått høre at ledere kan bli oppringt midt på natta av noen som nærmest sitter med nåla i arma. Og det er det ikke alle som er skapt for, eller er trent til. Jeg tenker at de som har de rollene – de gjør mye mer enn det de egentlig får anerkjennelse for, sier Næss. 

Næss mener prosjektet ikke er mulig å drive over tid, såfremt det fortsetter å hvile like tungt på ildsjelenes innsats. Han peker på at den norske idrettsmodellen bygger på frivillighet, dugnadsånd og personlige initiativ som en sterk verdi.  

– Men lederne for aktivitetstilbudene velger jo inn dette som en del av jobben sin, sier han.

– Da kan de også velge det bort om det bli for heftig.  

Når slike prosjekter krever kontinuitet og faglig oppfølging, blir ildsjelene sårbare.  

– Å bygge en hel satsing på ildsjeler er ikke bærekraftig. Mange står i fare for å bli utbrent, advarer Næss. 

Etterlyser støtte fra Norges idrettsforbund  

Næss mener Idretten skaper sjanser vil være avhengig av fremtidig støtte fra for eksempel Norges idrettsforbund (NIF).   

– Dersom NIF kan gå inn i prosjektet med organisatoriske ressurser som kan hjelpe forbundene og aktivitetslederne med å koordinere tilbudet bedre, vil det være større sjanser for at prosjektet overlever, sier han.  

Han mener prosjektet også har behov for å etablere tydeligere mål, og hva slags aktiviteter de skal satse på.   

– Vi må få fjernet noe av det overforbruket av ildsjeler som er nå, sier han.  

Fra utenforskap til deltakelse 

Begrepet «utenforskap» står høyt på den politiske dagsorden, men løsninger er sjelden enkle.

Ifølge Næss og Svendsens bok Sport Leadership and Social Inclusion kan idrett som inkluderingsarena være et tveegget sverd: Konkurranseidrett kan like gjerne ekskludere som inkludere. 

En styrke ved Idretten skaper sjanser kan nettopp være at aktiviteten ikke handler om konkurranse og prestasjon. Deltakelse er målet i seg selv. Sykkeldeltakere har riktignok vært med på løp som Arctic Race, men der er målet å komme i mål – ikke å vinne. 

– Når konkurransedriven blir for sterk, svekkes inkluderingsmulighetene, forklarer Næss. 

For de fleste handler det om å ha et sted å være, og et fellesskap som ikke setter dem i bås. 

– Mange sier de gleder seg «hinsides» til neste gang de skal møte hestene eller sykle sammen, forteller Næss. 

– Det er i seg selv et sosialt vendepunkt, å kunne glede seg til noe. 

Tekst: Tove Rømo Grande, avdelingsleder, avd. forskningskommunikasjon og innovasjon, Høyskolen Kristiania.

Referanser:   

Fasting, K. & Næss, H.E. (2024). Sports, Inclusion and Social Justice: Critical Perspectives. Equality, Diversity and Inclusion: An International Journal  

Næss, H.E. & Svendsen, M. (2023). Sport Leadership and Social Inclusion. Routledge 

Vi vil gjerne høre fra deg!

Send spørsmål og kommentarer til artikkelen på e-post til kunnskap@kristiania.no.