Feirer 17. mai under krise

Vi feirer årets 17. mai under okkupasjon av en pandemi. Det er ikke første gang krise blir en festdemper. Hvilke paralleller kan vi trekke til feiringen under 2. verdenskrig?
  • Skrevet av

    Kommunikasjonsrådgiver

  • Sist oppdatert

    14. mai 2021

  • Kategori

  • Tema

    • 17. mai
    • Feiring
    • Krise
    • Nasjonaldag
    • Pandemi
    • Sosialantropologi

KRISTIANIA FAGPRAT: Runar Døving om 17. mai

I over 150 år har nasjonaldagen blitt feiret som en hyllest til nasjonalt fellesskap, demokrati og medmenneskelig toleranse. Men 17. mai har ikke alltid vært barnas dag, og langt mindre folkets dag.

På begynnelsen av 1900-tallet var 17. mai forbeholdt borgerskapet, mens 1. mai var arbeiderklassens markeringsdag. Markeringene ble på denne tiden ansett som svært politiske dager der arbeiderne ikke stilte opp på 17. mai-markeringen og borgerskapet holdt seg fraværende på 1. mai.

Skyver barna foran seg

Det er først i senere år at 17. mai feiringen har åpnet seg for alle, uavhengig av religion, nasjonalitet og postadresse. De fleste er også av den oppfatning at 17. mai er en dag som er hevet over det politiske. Men, det er ikke Runar Døving enig i. Han er professor og sosialantropolog ved Høyskolen Kristiania.

– 17. mai er en meget interessant dag fordi den absolutt ikke tåler motstand. Siden samfunnet skyver barna foran seg i en indoktrinering i nasjonalisme, umuliggjør dette enhver kritikk. Jeg nøyer meg med å geipe i smug, sier Runar Døving.

Han ville heller ha brukt dagen til å diskutere norsk våpeneksport enn å spise pølse i lompe. Han er derimot glad i folkedans og basarer ved skolene, men har ikke sansen for at familien forsøker å presse ham inn i bunad. For Døving er nemlig bunad et sterkt politisk symbol.

Døving erklærer seg som unionist som fortsatt ønsker seg Norden som én samlet nasjonalstat. Hans oppfatning er at unionsoppløsningen i 1905 var basert på et valgfusk som senere generasjoner har holdt skjult ved å transformere politikk til rituelle barneparader.

Forskeren har tidligere skrevet essayet De 184 i Morgenbladet og Pølse med lompe – sauetarm i rødt hvitt og blått i Dugnad – tidsskrift for etnografi. Vol 1, 31–42 der han utdyper sin tanker om disse temaene.

Virusets okkupasjon

Siden merkedagers ritualer i det store og det hele forandrer seg lite fra år til år, så merker vi det ekstra godt i perioder preget av unntakstilstand, forklarer Døving. Den store offentlige deltagelsen på nasjonaldagen forsvant da pandemien traff slik som den forsvant under den 2. verdenskrigen.

– Det har blitt sagt at pandemien vi nå er inne i er det verste som har skjedd oss siden krigen, påpeker Døving. For i år, som i fjor, er det ikke tyskerne som okkuperer Norge, det er viruset.

Krigen skapte en stor følelse av fellesskap, og Døving mener vi ser lignende sosiale effekter av pandemien. Å delta i dugnaden er å delta i fellesskapet. Og her blir alle inkludert. Døving ser for seg at denne forsterkede forsvarsfølelsen for fellesskapet vil ha en levetid lenger enn pandemien.

– Vi er heldige som har politikere som ikke er opptatt av splittelse. Med tanke på fellesskapsfølelsen vil vi se et pre- og postkoronasamfunn, argumenterer professoren.

Motstand mot dugnaden

Når noen da velger å bryte denne sosiale kontrakten oss imellom, blir det rom for hevning. Det er en generell oppfatning om at alle meninger er like mye verdt i Norge. Allikevel har Charter-Svein Østvik opplevd motstandsmakt i forbindelse med hans kritikk av myndighetenes virushåndtering.

– Charter-Svein har frem til nå opplevd beundring for hans folkelighet, men nå kommer han til kort. Nordmenn tror på kunnskapssamfunnet når det kommer til stykket, sier Døving.

Han mener at vi ser en stor grad av selvdisiplinering og sosial kontroll i kritikken mot Charter-Svein. For mens de som brøt reglene under krigen, ble feiret som helter, er det det rake motsatte sydenentusiasten opplever.

Johannes «Gulosten» Andersen var i mellomkrigstiden Norges mest berømte kriminelle. Han slapp unna med dobbeltdrap, deltok i Kompani Linge og ble venn med kong Haakon. Gulosten er et typisk eksempel på en opprører som ble feiret. Men bryter du (karantene)reglene i dag, så bryter du fellesskapet innenfra.

– Charter-Svein er på lik linje med Gulosten en opposisjon mot makta, men det han faktisk gjør, er å bryte den sosiale kontrakten vi har med hverandre. Hans handlinger er en aktiv motstand mot dugnaden, og derav mot folket. Til sammenligning blir ikke dette en protest mot Quisling, men en protest mot alle som gjør så godt de kan i kampen mot pandemien, forklarer Døving.

En usynlig fiende

Mens de under krigen dyrket opprørerne, og vi under normale forhold nærmest forventer at russen skal «bryte alle regler», holder vi hverandre under streng sosial korreks under pandemien.

Mens tyskerne under krigen stuet jødene inn i gasskamre, blir det i 2021 praktisert å holde sosial avstand. Davidstjerna som identifiserende sosialt symbol er byttet ut med munnbind.

Den nedstemtheten folket følte under krigen, var på mange måter mer direkte truende, mens det i nyere tid er kulturlivet og psykisk helse som har vært på slagmarken. Vi har også nå en felles fiende i pandemien, men den er mer usynlig enn da tyskerne var her.

– Hadde tyskerne presset barna sine i paradetog, hadde vi nok ikke likt dette like godt som når vi gjør det samme med våre barn, sier Døving med et snev av sarkasme i stemmen.

Eufori og håp

Døving forteller at dersom tyskernes kapitulasjon hadde skjedd i etterkant av 17. mai, så hadde den enorme feiringen i 1945 blitt svært annerledes. På samme måte mener han vi hadde sett en lignende feststemning om alle var ferdigvaksinert før nasjonaldagen i år.

– 17. mai hadde vært en perfekt anledning til å feire at pandemien var over. Det ville vært større enn da Norge slo Brasil, sier Døving med et smil.

Han er sikker på at selv med pandemien under kontroll, vil sorg, angst og depresjon fortsette å påvirke samfunnet. Akkurat som etter krigen. Men samfunnet ble på mange måter også forbedret i etterkrigstiden. Store reformer som innføring av Lånekassen, Husbanken og Folketrygden skapte nye muligheter. Døving mener at folk forventer seg en lignende eufori etter pandemien. Det er mye håp.

– Pandemien blir helt klart en viktig erfaring og nasjonaldagen skaper ekstra rom for refleksjon, argumenterer han.

På 17. mai 2022 håper professoren å kunne stikke av til hytta der han kan reise sitt hvite flagg i fred. Hans ønske er å kunne geipe til nasjonaldagen i smug, uten trussel om okkupasjon fra hverken tyskere eller fra munnbind.

Referanser:

  • Døving, Runar (2001) ”Pølse med lompe – sauetarm i rødt hvitt og blått” i Dugnad – tidsskrift for etnografi. Vol 1, 31–42.
  • Døving, Runar: De 184. Essay i Morgenbladet 21. februar 2014.

Artikkelen er skrevet for Kunnskap Kristiania og første gang publisert 14. mai 2021.

Tekst: Kommunikasjonsrådgiver Bettina Steen ved Høyskolen Kristiania.

Foto: Vi feirer 17. mai under okkupasjon av en pandemi. Bildet er tatt av Dean Moriarty fra Pixabay.

  • Kommunikasjonsrådgiver

    Markeds- og kommunikasjonsavdelingen