Hva kommer etter Trump?

  • Skrevet av

    Høyskolelektor

  • Sist oppdatert

    18. januar 2021

  • Tema

    • Demokrati
    • Donald Trump
    • Politikk
    • Amerikansk historie

KOMMENTAR: Ketil Raknes om amerikansk politikk

Partiforskeren Maurice Duverger skrev en gang at «et partis livsløp er alltid preget av partiets opprinnelse». Eller sagt på en annen måte, det som gjør at partier skapes, er ofte det samme som til slutt tar livet av dem.

I det republikanske partiets liv synes det å være motsatt. Det minner mest om en organisme som har levd to forskjellige liv.

Hvem hadde trodd at Abraham Lincolns parti som bekjempet slaveriet og reddet amerikansk demokrati, over 150 år senere skulle være ledet av en rasistisk konspirasjonsteoretiker som hyller sørstatsflagget og drømmer om diktatur?

Det republikanske partiets triste skjebne

Det republikanske partiets triste skjebne må ses sammen med rasekonflikten som har preget USA siden nasjonen så dagens lys i 1776.

I april 1865 marsjerte Abraham Lincoln triumferende inn i Sørstatenes hovedstad i Richmond etter å ha seiret i den amerikanske borgerkrigen. Der ble han umiddelbart omgitt av tidligere slaver som så på ham som en slags messias og ropte «Glory to God! Glory! Glory! Glory!» Overmannet av følelser sa Lincoln til en kvinne som knelte foran ham: «Knel ikke for meg. Det er ikke riktig. Knel kun for Gud, og takk Ham for friheten dere vil nyte heretter.»

Den korte perioden frem til 1877 hvor afroamerikanerne for første gang hadde stemmerett i USA, støttet afroamerikanerne Republikanerne med samme intensitet og overbevisning som de i dag støtter Demokratene.

Prisen for å bli et fullverdig demokrati

Da den tidligere nordstatsgeneralen Ulysses Grant ble valgt til president i 1868, ble han slått ned av en hvit rasist da han jaktet afroamerikanske stemmer i Illinois. Grants valgskred i 1868 skyldtes i stor grad de 700 000 afroamerikanerne som stemte på Det republikanske partiet som hadde gitt dem en ny fremtid. Det demokratiske partiet var på denne tiden mest opptatt av å bygge opp Ku Klux Klan og slikke sårene etter borgerkrigen.

Til tross for at Det demokratiske partiet fortsatt var dominert av Sørstatene, klarte Lyndon B. Johnson å presse gjennom Voting Rights Act i 1965 ved å alliere seg med liberale senatorer og kongressrepresentanter fra Nordstatene.

Samtidig visste Johnson at den politiske prisen for å gjøre USA om til et fullverdig demokrati ville bli høy. Han fortalte senere til en av sine medarbeidere at «jeg tror vi akkurat ga bort Sørstatene til Det republikanske partiet i lang tid». Han fikk helt rett.

Richard Nixon er historien om hva det republikanske partiet ble

I primærvalgkampen i 1968 kunne de republikanske velgerne velge mellom en kandidat som ville skape et moderat konservativt parti og en som ville bygge et nytt parti basert på hvit nasjonalisme. Den moderate kandidaten het George Romney, og er faren til Mitt Romney.

Den hvite nasjonalisten het Richard Nixon. George Romney er historien om hva Det republikanske partiet kunne ha vært. Richard Nixon er historien om hva Det republikanske partiet ble.

George Romney forsvarte konsekvent borgerettsbevegelsen og ønsket å bygge ut en omfattende velferdsstat for alle landets fattige. Nixon var på sin side mest opptatt av hvordan Republikanerne kunne overta de mange hvite velgerne i Sørstatene som frådet av sinne over at afroamerikanerne skulle ha samme rettigheter som hvite.

De moderate republikanernes død

Romneys tap i primærvalget 1968 var starten på en lang radikaliseringsprosess der moderate krefter gradvis ble skviset ut av partiet.

Rule and Ruin: The Downfall of Moderation and the Destruction of the Republican Party, From Eisenhower to the Tea Party skriver Geoffrey Kabaservice at dersom «amerikansk politikk kan sammenlignes med et økosystem, representerer bortfallet av moderate republikanere et katastrofalt tap av artsmangfold».

De moderate republikanernes død har gradvis ødelagt alle muligheter for kompromisser på tvers av politiske skillelinjer. I 2012 kunne man for første gang i den amerikanske Kongressen registrere at den mest konservative demokraten var mer liberal enn den mest liberale republikaneren. Kort fortalt hadde ikke de to partiene noe til felles lenger.

Det republikanske partiets DNA

Etter at Nixon vant valget i 1968 satte han i gang det han kalte The Southern Strategy. Kjernen i denne strategien var å bremse alle tiltak som skulle gi afroamerikanerne samme rettigheter som hvite. Trikset var den såkalte «hundefløytepolitikken» der man pakket rasistiske appeller inn i et språk som kamuflerte den åpenbare rasismen.

Den politiske konsulenten Lee Atwater oppsummerte noen år senere kjernen i The Southern Strategy slik: «Du startet i 1954 med å si neger, neger, neger. I 1968 kan du ikke si neger lenger fordi det skader deg. Slår tilbake på deg selv. Så da sier du ting som tvangsbussing, deltstatsrettigheter og alle de tingene.»

For Nixon var det å spille på hvit nasjonalisme ikke noe stort ideologisk problem siden han i fortrolige samtaler med sine rådgivere ga uttrykk for at svarte mennesker var genetisk underlegne hvite.

Siden 1968 er den hvite nasjonalismen blitt en stadig viktigere del av Det republikanske partiets DNA, og republikanerne har vunnet flertallet av hvite stemmer i hvert eneste valg. Sørstatene har også gått fra å være en demokratisk bastion til å bli fullstendig overtatt av Republikanerne. Trump er på mange måter det naturlige sluttpunktet av The Southern Strategy med den forskjellen at han har byttet ut hundefløyten med en tåkelur og sier åpent det mange republikanske velgere og tillitsvalgte har tenkt inni seg.

Makten til å ødelegge

Både mediene og analytikere har en tendens til å henge seg opp i Donald Trump som person, men problemet har hele tiden vært Det republikanske partiet. I debatten om USA snakkes det mye om hvor viktig det er med institusjoner, men Det republikanske partiet er også en institusjon som har makten til å ødelegge andre institusjoner hvis det får muligheten.

At partiet har beveget seg inn i det autoritære, har vært åpenbart lenge. Republikanerne har allerede gjennomført mindre kupp på delstatsnivå der de har brukt flertallet sitt i delstatsforsamlinger til å umyndiggjøre demokratiske guvernører.

Den viktigste drivkraften i denne radikaliseringen er den hvite nasjonalismen som har preget partiet i stadig større grad de siste 30 årene. I en meningsmåling fra 2020 sa over halvparten av republikanske velgere at «den tradisjonelle amerikanske levemåten forvitrer så raskt at vi muligens må bruke makt for å redde den» og 40 prosent sa seg enige i utsagnet at «det vil komme en tid når patriotiske amerikanere må ta loven i egne hender».

Statsviteren Larry Bartels påpeker at hat mot minoriteter er den viktigste drivkraften bak disse holdningene. I kampen for å beholde hvitt herredømme i USA er demokratiet noe som må ofres.

Det mest skremmende ved Trumps fire år ved makten

Angrepet på Kongressen har ført til panikk hos de republikanske elitene som nå flykter fra Trump. Samtidig er det store spørsmålet hvor de republikanske velgerne er på vei. De republikanske elitene har aldri ønsket seg Trump, men har følt seg tvunget til å leve med ham fordi velgerne elsker ham. Trump har også plassert sine lojale støttespillere overalt i partiet.

Dagen etter angrepet på Kongressen ringte Trump inn til Republican National Committee og ble møtt med jubel og tilrop om at «we love you». Det mest skremmende ved Trumps fire år ved makten er den urokkelige støtten han har hatt blant republikanske velgere. Mellom 80 og 90 prosent har hele tiden ment at han gjør en god jobb som president.

Hva kommer etter Trump

Så hva kommer da etter Trump? Vil Republikanerne nå samle seg rundt noe som ligner på Trump eller gå i mer moderat retning? Dessverre er det lite som tyder på det siste. Ordningen med primærvalg og den sterke polariseringen av velgermassen favoriserer ekstreme kandidater.

I valget i 2020 fikk Republikanerne inn to representanter som åpent støtter Qanon-teorien. En av dem uttalte i 2017 at «dette er en unik mulighet til å fjerne den verdensomspennende og hemmelige gruppen av satan-tilbedende pedofile, og jeg tror vi har presidenten til det». 

Med mindre det skjer et opinionsmessig jordskjelv i USA, er det vanskelig å se for seg at moderate republikanere har sjanse til å vinne seter i Kongressen og Senatet eller det republikanske primærvalget i 2024. Samtidig vil nederlag i kongressvalget i 2022 og presidentvalget i 2024 gi større rom for moderate kandidater.

Et annet scenario er full borgerkrig og splittelse i Det republikanske partiet mellom den moderate og den mer ekstreme fløyen. Samtidig er de to fløyene dømt til å leve med hverandre på grunn av det amerikanske valgsystemet. Å starte et nytt parti er det samme som å gi demokratene valgseieren i 2024 på walkover.

Det er også viktig å gjøre livet så vanskelig som mulig for de republikanerne som ikke ønsker å akseptere de demokratiske spillereglene. Riksrett mot Trump, finansieringsboikott fra amerikanske selskaper og rettsforfølgelse av folk som nå har tråkket over streken, kan ha en kjølende effekt på alle i partiet som leker med det ekstreme.

USAs særegne dilemma er at det er blitt en ettpartistat siden det bare er ett parti som bekjenner seg til spillereglene i det liberale demokratiet. Situasjonen er unik og det republikanske partiets reise inn i det autoritære er det ingen som vet hvor ender. Det beste vi kan håpe på er at Abraham Lincolns parti gradvis finner veien tilbake til demokratiets porter.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Morgenbladet 15. januar 2021.

Tekst: Doktorgradsstipendiat Ketil Raknes, Institutt for kommunikasjon ved Høyskolen Kristiania.

Foto: Grå skyer over frihetsstatuen. Illustrasjonsbilde. Photo by Luke Stackpoole on Unsplash.