Spørsmålet er ikke hva Norge kan lære av USA, men hva USA kan lære av Norge

KOMMENTAR: Ketil Raknes om USA

I 1962 gikk den norske statsviteren Stein Rokkan sammen med europeiske kolleger i gang med et banebrytende prosjekt som fikk tilnavnet «The Politics of smaller Democracies in Europe».

Bakgrunnen for prosjektet var både en bekymring og en irritasjon over at studiet av politikk var dominert av store land som USA og Storbritannia. Mindre demokratier ble enten ansett som uinteressante, eller så studerte man dem som mer eller mindre gode kopier av store demokratier.

Da prosjektet ble lansert, kommenterte den norske historikeren Jens Arup Seip at prosjektet var viktig fordi «de små landene forstår de store, men de store forstår ikke de små».

• Les også: Lyst til å forstå mer av presidentvalget i USA?

Eksotisk og spesielt

Alle som har representert et lite demokrati på en forskningskonferanse, forstår hva Seip mente. Forskere fra små land er ofte godt opplest på både politikk og samfunn i store demokratier, mens forskere fra store demokratier som USA og Storbritannia stort sett ikke vet noe om mindre demokratier bortsett fra hvor de er lokalisert.

Har du et bidrag med data fra Norge, ansees det som eksotisk og spesielt. Mens et bidrag med data fra USA eller Storbritannia gir oss universelle innsikter i hvordan menneskeheten fungerer. Siden de engelskspråklige demokratiene har de beste universitetene og de toneangivende samfunnsforskerne, setter utviklingen i Storbritannia og USA som oftest dagsorden for hva som er verdt å diskutere.

• Les også: Mørketid for demokratiet

Fortrenger viktige erfaringer

Når Storbritannia og USA tar så mye plass, fortrenger det viktige erfaringer knyttet til verdens demokratiske mangfold. Prosjektet som Rokkan tok initiativ til, har lært oss mye om hva som fungerer, og hva som ikke fungerer i vestlige demokratier.

Et sentralt skille går mellom såkalte konsensusdemokratier og majoritetsdemokratier. Konsensusdemokratier bruker proporsjonale valg som gir mange politiske partier, mens majoritetsdemokratier praktiserer flertallsvalg som ofte gir topartisystemer.

Majoritetsdemokratier preges av stor maktkonsentrasjon hos dem som vinner valg. I konsensusdemokratiene er det brede koalisjoner og samarbeid som gjelder.

Typiske konsensusdemokratier er Norge, Sverige, Nederland og Østerrike. USA og Storbritannia er eksempler på majoritetsdemokratier.

• Les også: Ondskapens historie. Kan USA lære av Tyskland?

Får luftet ut sin misnøye

I boken Patterns of Democracy av Arend Lijphart oppsummeres forskningen på disse ulike demokratitypene. Dommen er entydig. Konsensusdemokratiene er de overlegent beste demokratiene.

I konsensusdemokratiene er folk mer fornøyd med demokratiet, flere stemmer ved valg, færre er i fengsel, likestillingen er større, ulikheten mindre og velferdsstatene mer sjenerøse. Konsensusdemokratiene takler også høyt konfliktnivå mye bedre. Grunnen er at nye konflikter skaper nye politiske partier som gir velgerne mulighet for å lufte ut sin misnøye.

I etterkant av brexit i Storbritannia og Trumps seier i USA diskuteres ofte trender i majoritetsdemokratiene som om de var veldig viktige og relevante for oss.

Norske medier lurer på hvem som er Norges svar på Trump, og om polariseringen vil ødelegge Norge. Ordet identitetspolitikk brukes av både debattanter og kommentatorer som et slags tegn på at de henger med i tiden. Men de klarer aldri å forklare hvorfor begrepet er relevant for norske forhold.

• Les også: Jakten på politisk suksess

Overfladisk støy

Det man glemmer, er at siden valgsystemene og de politiske institusjonene våre er konsensusorienterte, er det ingen grunn til at det som skjer i Storbritannia og USA, også skal skje her. Traurige debatter om polarisering og identitetspolitikk tilfører ikke norsk politikk noe annet enn overfladisk støy.

Denne importen av tulledebatter forsterkes av at intellektuelle fra Storbritannia og USA stadig gir ut bøker om politikk med majoritetsdemokratiets blikk. Bøkene tar ofte utgangspunkt i at verden kan deles inn i to grupper som står steilt mot hverandre.

Et typisk eksempel er den britiske forfatteren David Goodharts bok The road to somewhere: The Populist Revolt and the Future of Politics, som blant annet Aftenposten brukte mye tid på å analysere.

Her forklares populismens fremvekst med at det finnes to typer mennesker i verden.

• Den ene er de såkalte «anywheres», som tar høyere utdanning, flytter til byen og trives i en global verden.
• Den andre typen er «somewheres». De blir værende på bygda, liker ikke globalisering og støtter mer tradisjonelle verdier.

Det meste som er gått galt i verden, skyldes at disse «anywheres» er blitt for arrogante og ikke lenger bryr seg om «somewheres». I et konsensusdemokrati som Norge, som har ni politiske partier på Stortinget og et vell av politiske skillelinjer, gir sånne inndelinger ingen mening.

Det beste som kunne has skjedd USA

Norge trenger ingen intellektuell nødhjelp fra USA eller Storbritannia for å forstå utviklingen av vårt eget demokrati. Tvert imot bør hjelpen gå motsatt vei.

Det beste som kunne skjedd land som USA og Storbritannia, er at de tok lærdom av konsensusdemokratiene.

Et forbilledlig eksempel på dette er boken Breaking the Two-Party Doom Loop: The Case for Multiparty Democracy in America av den amerikanske statsviteren Lee Drutman. Drutman innrømmer at han var en typisk amerikansk forsker som knapt kjente til andre demokratier enn det amerikanske. Men etter å ha lest gjennom forskningslitteraturen om konsensusdemokratier, har han kommet på bedre tanker.

Dumme politiske institusjoner

Drutmans enkle poeng er at institusjoner betyr noe. Spillereglene man lager i et demokrati, har store konsekvenser for kvaliteten på demokratiet man får. USAs største problem er ikke dumme mennesker, men dumme politiske institusjoner som belønner mennesker for å gjøre dumme ting.

Ifølge Drutman er topartisystemet i USA en viktig drivkraft i landets triste utvikling fordi «det fører til at vi ser på våre politiske motstandere ikke som medborgere vi høflig kan være uenige med, men som fiender vi skal delegitimere og ødelegge».

Konsensusmodellen vil være perfekt for USA som er et fleretnisk samfunn med sterke konflikter. Han forklarer at demokratier med flere partier konsekvent har generert stabil, moderat, kompromissorientert politikk. I tillegg kommer høyere valgdeltagelse, mer fornøyde borgere og bedre representasjon av politiske og etniske minoriteter.

Boken er derfor en viktig påminnelse om at det verden trenger, ikke er flere norske USA-eksperter, men flere amerikanere som interesserer seg for konsensusdemokratienes suksess.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Aftenposten 1. november 2020 (og i ap.no dagen før).

Tekst: Doktorgradsstipendiat Ketil Raknes, Institutt for kommunikasjon ved Høyskolen Kristiania.