Donald Trumps politiske kompass

KOMMENTAR: Kjell Terje Ringdal om presidentvalget i USA

La oss fryse et øyeblikksbilde i kjølvannet av opptøyene etter politidrapet på George Floyd: Når Trump først deklamerer at han skal sette inn nasjonalgarden mot demonstrantene for deretter å marsjere mot kirken rett bak Det Hvite Hus, holde opp bibelen som lå i datterens fikse veske fra Louis Vuitton, mikser han semiologiske symboler som skaper nostalgiske tårer hos hans tilhengere. Han iscenesetter den sterke familiefaren, hans vakre blond-ariske datter, den handlekraftige – og for anledningen- troende – presidenten som forstår seg på en frustrert og bekymret hvit mann (og hans kone). Her flørter han med en stor gruppe mennesker som trekkes mot autoritet, makt, hvithet og nostalgi.

Statsviteren Matthew MacWilliams publiserte nylig en artikkel i Politico om hva som karakteriserer velgerne til Donald Trump. Analyser av velgerdata fra South Carolina viste at Trumps kjernevelgere verken er utpreget økonomisk vanskeligstilte eller arbeidere.

Det eneste statistisk signifikante trekket han kunne finne, var holdningsbasert: Trumps velgere er politisk autoritære.

Hva er det som gjør at Donald Trump fenger?

I det følgende skal jeg argumentere for at Donald Trump kan vinne høstens presidentvalg, og at den politiske støtten ikke kun kommer fra arbeidsledige Hillbillies fra midt-vesten.

Trump-støtten stikker enda dypere enn inntekt. Støtten er rotet i en dyp følelse av at verden trenger en opprydning, en sterk hånd og en tydelig stemme.

Hans hang til konflikter, utspill mot andre lands ledere, hans stadige kriger mot NATO, EU, Danmark/Grønland, Paris-avtalen, mur mot Mexico, WHO, Kina, Canada, og hans lett bisarre opptredener og uttalelser i Corona-håndteringen. 

Selv om hans popularitet har sunket de siste dager etter stigende arbeidsledighet og store demonstrasjoner rundt om i USA, har han likevel rundt 40 prosent oppslutning om sin evne til å lede landet. Fire av ti mener at en mann som mange lurer på det har rablet for, er kapabel til å lede et land i krise. Hvorfor? Hvor kan vi lete for å finne de dypere årsaker til at en mann med klart autoritære tendenser fenger såpass?

Stikkordene er nettopp autoritære tendenser, og motstand mot kosmopolitisk liberalisme. Statsviterne Pippa Norris og Ronald Inglehart peker på at Trumpvelgerne besitter en politisk ideologi som frykter normutglidning og oppløsningstendenser. Her kommer blant annet transpersoners kamp for å bruke offentlige toaletter som passer med deres kjønnsidentitet og frykten for det multietniske, homofile ekteskap og kvinnekamp.

Sterk frustrasjon

Det handler ikke om økonomi i like stor grad som vi har trodd, det handler ikke om arbeidsledighet, det handler faktisk heller ikke om økonomisk politikk alene. Det handler om velgere som har jobb, riktig nok med lav inntekt, lav utdanning – og sterk frustrasjon over utglidningen av dype samfunnsmessige verdier.

Det er med andre ord en sammenheng mellom kulturkonservativt tankegods og autoritære holdninger.

Denne velgeren mener at «det har gått for langt» på mange områder. Den amerikanske psykologen Jonathan Haidt har beskrevet den bekymrede velgeren slik:

«Mange amerikanske velgere er av den oppfatning at den moralske orden er truet, at det amerikanske samfunnet mister sin sammenhengskraft, at mangfoldet øker, og at lederne våre ser ut til å være suspekte eller ikke i stand til å håndtere stundens utfordringer. Det er som om det blir trykket på en knapp i hodet deres hvor det står hvis det oppstår en moralsk trussel: Steng grensene, spark ut fremmede og straff moralske avvikere».

Bader trygt i den autoritære suppa

I denne autoritære suppa bader Trump trygt. Han kritiserer overnasjonale løsninger for å være for dyre, for byråkratiske og ineffektive, han beskylder politiske motstandere for å være kriminelle, Biden er sleepy, han er motstander av homofile ekteskap, ser ut til å slite med liberaliseringen av seksuelle normer i samfunnet – og han trenger seg på en kirke med en bibel i hånda for å markere at han er kristen. Biden repliserte at det kunne vært kjekt om han også åpnet bibelen innimellom. Men altså:

I Trump finner den autoritære velgeren en handlekraftig mann som tar tak i de moralske utglidningene i samfunnet og verden.

To politiske reflekser

I mangel av politiske prinsipper, dype politiske reflekser eller en politisk idé med det han holder på med, må vi spørre hva slags kompass han da bruker for å seile slik han gjør. For det er mulig å finne hans ryggmargsreflekser. Det ene er ganske enkelt at han er en businessmann, eller det som statsviteren Bernt Hagtvet kaller en banal pengemann.

President Trump har binær koding; taper eller vinner, meg eller de andre, sterk eller svak, USA eller resten av verden, vinnerløsning eller taperløsning, fryktelig nære og fantastiske folk, eller fryktelig dumme og håpløse folk (kan være de samme menneskene som skifter merkelapp fra en uke til en annen) – og, selvfølgelig, svart eller hvit.

Den andre politiske refleksen ligger i hans spinalaktige måte å agere på. Det ser vi i en uniformsglad, militaristisk fascinasjon for det nostalgiske. Etymologisk stammer ordet fra gresk; nostos+ghia, syk hjemlengsel. Altså en smertefull lengsel etter det som var.

Lengselen etter det rene, de klare moralske linjer, drømmen om en hjemlig og samfunnsmessig orden, en slags pastellaktig minne-akvarell med dus-myke farger, mor hjemme og far ute. Ingen homser, transer, svarte, ingen krav om likestilling og krav til mannen utover det å tjene penger – og å herske. 

Den strenge far

Den amerikanske lingvisten, George Lakoff deler det amerikanske politiske landskapet inn i to: Republikanerne beskrives som The strict father, mens demokratene kalles The nurturant parent. Altså en språklig figurbruk der hjemmet og foreldrerollen brukes for å beskrive de dypere ideologiske reflekser.

Her kan den rene republikaner, og Trump, forstås som den strenge far. Den tydelige, nyansefattige – og konfliktvillige pappa. En far, og nasjon, som ikke tåler å bli tråkket på, som går til angrep, som hevder sin rett til å irettesette, og ikke nøler med å bruke makt om så det kreves.

Demokratene er det motsatte, en type vi nord-europeere kanskje trekkes mer mot; den omsorgsfulle, den som forstår, forhandler, skaper dialog og lytter. En puddingtype som The strict father-Trump får frysninger av. Gjør du feil; You´re fired!

Sammenhengen mellom disse faktorene og autoritære holdninger er relativt lite studert, men det vi vet, er at lavt utdannelsesnivå og hvit etnisk bakgrunn henger sammen med autoritære holdninger. Satt på spissen er det ikke industriarbeideren, men en uensartet gruppe av pessimistiske autoritære som driver støtten til Trump.

Hvite, mannlige, selvstendige næringsdrivende taper terreng

Det man fant var at partier som Front National, FPÖ og Alternative für Deutschland, har sine kjernevelgere i det konservative småborgerskapet: hvite, mannlige selvstendige næringsdrivende er sterkt overrepresentert i den gruppen av velgere som stemmer på høyrepopulister.

Kjernen til Tea Party-bevegelsen lå her, og i en undersøkelse fra 2010 i USA Today viser at mer enn 30 prosent av den amerikanske befolkning identifiserer seg med Tea Partybevegelsen. Vi ser de samme tendenser hos Sverigedemokratene, hvis slagord er «Då Sverige var Sverige». De holder fram kjernefamilien som den mest effektive motstand mot samfunnsutglidninger.

Norris og Inglehart forklarer dette med at denne gruppen i stor grad føler at deres holdninger og verdier er i ferd med å tape terreng i en stadig mer liberal og flerkulturell offentlighet, og at de er i ferd med å gå fra å være samfunnsstøtter til å være en marginalisert gruppe. Med andre ord: de opplever at statusen og leveviset deres er under press. Derfor vil opptøyene i USAs gater være en bekreftelse på deres egen bekymring for et samfunn i oppløsning.

Støtte til Brexit var konsentrert blant velgere som er tilhengere av autoritære straffemetoder som dødsstraff og offentlig pisking av seksualforbrytere. Jo mindre positiv en velger er til slike straffeformer, jo mindre sjanse for at hen er Brexit-tilhenger.

Smart opptreden i dagens politiske marked

I dette politiske markedet er det en smart ting å opptre som en glad-kristen muskelbunt som truer med nasjonalgarden mot egne innbyggere, spesielt når de er svarte.

Blir så Trump gjenvalgt? Mens disse ord skrives stiger den aldrende Biden til værs i vippestatene, Trumps popularitet synker, Corona-krisen er enorm, arbeidsledigheten stiger til himmels, så det er vanskelig å tro på denne spådommen selv.

Men det er fem måneder til valget. Og velgere har kort hukommelse, så om 150 lange dager kan minnet om en mann som slo ned det svarte opprøret med bibel og makt, være det som gir oss fire nye Trump-år. Trump fremkaller dype følelser og minner.

Og hans evne til å holde på den viktige oppmerksomheten er på linje med lederen for Sveitsisk Folkeparti, Uli Mauhrer som sa: «Så lenge jeg sier neger så forblir kameraene på meg».

Referanser:

• Dahlback. Morten Langfeldt: Høyrepopulismens ubevisste sjeleliv. Agenda Magasin, 3. november 2016.
• Lakoff, George (2004): Don’t Think of an Elephant!: Know Your Values and Frame the Debate–The Essential Guide for Progressives.
• Lakoff, George (2009): The Political Mind: A Cognitive Scientist’s Guide to Your Brain and Its Politics. Penguin Random House.
• Raknes, Ketil (2012): Høyrepopulismens hemmeligheter. Spartacus forlag, 2012.
• Sclafani, Jennifer (2018): Talking Trump, A sociolinguistic study of Style, Metadiscourse and political identity. Routledge Focus.

Denne kommentarartikkelen er skrevet spesielt for Kunnskapsmagasinet Kristiania og første gang publisert 10. juni 2020.

Tekst: Førstelektor Kjell Terje Ringdal, Institutt for kommunikasjon ved Høyskolen Kristiania. Ringdal er initiativtager og leder for det årlige Washingtonseminaret.