Hvis hodene er den nye oljen, må vi ikke gis den siste olje

KRONIKK: Kjell Terje Ringdal om Koronakrisen

I gamle dager, i forrige uke, midt på blanke formiddagen, befant jeg meg ruslende på Ekebergsletta i Oslo med familiens hund, Ted.

Ted ga på sitt hundevis uttrykk for at det var et godt hundeliv som nå var innført. Jeg var ikke på reise, holdt ikke foredrag, foreleste ikke på Høyskolen Kristiania. Derimot var jeg var hjemme, i lavt tempo. Med mentale joggebukser og gode sko.

Rundt meg, i samme rusletempo, så jeg kvinner og menn som minner om folk man ellers ser i høy fart på Aker brygge eller i SAS-loungen. Den gang, i gamle dager, før Viruset, kunne vi innimellom tenke at kloden er anstrengt, klimakrisen er nok et faktum, vi tåler kanskje ikke mer, kanskje må vi omorganisere arbeidslivet, økonomien, levesettet. Men ikke i dag, tenkte vi.

Og nå er dagen kommet. Dagen og dagene der vi blir tvunget til å tenke på hvordan vi nå skal omorganisere og tenke smart og spenstig på det som skal komme, måten å skape de nye ideene og de nye produktene på, de som kan få kloden i balanse igjen.

Som kan sikre oss ideer vi kan tjene penger på, skape arbeidsplasser som er bærekraftige, og herlige arbeidsplasser som spruter av sunne, fine produkter, ideer og kreativitet.

Vi blir navere

En drøy uke senere er nærmere 200.000 arbeidsføre, friske og kreative nordmenn av alle kjønn og aldre permittert. Og tallet stiger.

Da ruller det beste – og trausteste – ved nasjonen inn. Norge, med sin moderlige varme og snille bekymringsrynker, setter oss på trygd. De intelligente, velutdannede damer og hurtigtenkende menn tvinges systemisk til å senke tempoet, tenke annerledes, underlegge seg kontrollregimer, rapporteringsskjemaer og statlig omsorg: Vi blir navere.

Svært mange av disse med høy utdanning og erfaring, med driv og sug etter å skape noe som folk vil ha og som kan faktureres, er nå sluset inn en systemisk omsorg hos Nav, som i sitt DNA har trygghet og statlig økonomisk hjelp som sine grunnleggende organisatoriske reflekser.

Nav sier i første setning i sin egen årsrapport fra i fjor: «Nav er en viktig del av sikkerhetsnettet i velferdsstaten.»

Kan vi sutre over dette? Et land og et system som er innrettet på å hjelpe folk når krisen kommer og vi trenger penger? Man kunne tro at det rette svaret er at det kan vi ikke klage på.

Men sannheten er at disse pengene, forvaltet gjennom et system som ikke er bygget for å skape nye tanker og businessmuligheter, gjennom seg selv påfører de hjelpetrengende smitte.

En språklig og holdningsmessig smitte som kan skade mer enn den hjelper, og som ikke bidrar til å bygge landet på nytt.

Sykdom, smitte og helbredelse

Hvis Nav påfører smitte, hva er så sykdommen? Sykdommen er behovet for omstilling.

I de nevnte gamle dager, i midten av mars, var de fleste enige om at verden og nasjonen trenger omstilling, nye måter å tenke produksjon, salg, regenerering og sirkulærøkonomi på. Klima, miljø i ubalanse, en opphetet klode. Så kommer den gigantiske koronasmellen, og vi tvinges virkelig til å tenke hva nå? Og vi blir sendt hjem – og inn i dagpengeland.

Er Nav den nye huben for de nye tankene?

Er det her man evner å samle kreftene, skape nye ideer, få de kraftfulle dagpengesøkerne til å endre verden til det bedre?

Nei, den organisatoriske refleksen er nok sikkerhetsnett heller enn springbrett.

For å fortsette analogien fra smittemetaforen: Helbredelsen fra sykdommen er et nytt arbeidsliv, nye bærekraftige ideer, nye tjenester.

Det Nav ikke signaliserer

Hvordan kan vi fortolke Nav som system?

I semiologien, tegnlæren, snakker man om konnotasjoner. Kort fortalt handler det om hvordan man dekoder en gjenstand eller en organisasjon ut ifra ideen eller den mentale konstruksjonen av den samme tingen.

En Rolls-Royce er mer enn en bil. Den er makt, status, penger, overklasse, Hollywood osv. Mens en Volvo er trygg, sikkerhet, solid, forutsigbar og svensk. Og Sverige er trygghet, ordning och reda, regelbunden osv.

Da kan vi alle fall slå fast hva Nav ikke signaliserer eller konnoterer: Idégeneratoren som skal skape nye løsninger for en utsatt klode. Gjerne ved hjelp av folk som har skapt gode og nye ideer før, men som nå er på dagpenger.

Med all respekt: Navkulturen løser personlige problemer. Man er ikke trent til å skape nytenkning for et samfunn som trenger nye ideer. Det blir som å legge ned Olympiatoppen og overføre brukerne til seniorspasergruppen på SATS.

Språklig smitte

Gjennom språket skapes vår verden og fortolkningen av den. Ordene forsterker og organiserer våre tanker og forestillinger. Trump har døpt viruset «The China virus» og har dermed parkert ansvaret der han mener det hører hjemme. Altså en nasjonalistisk språkbruk, sannsynligvis preget av presidentens egen frykt og behov for å eksportere ansvaret til noen andre.

Hva slags språk kan vi ellers se at har dukket opp i koronaens tid? Jo, et søtladent og inderliggjort språk. Det klappes fra balkonger for helsearbeiderne, og de klapper tilbake.

Artister klipper sammen en rørende Band Aid-aktig låt, «Se ilden lyse», og nasjonen preges av en koz-og-klemz-fase akkurat nå.

Det trøster, og vi kan leve med det en stund, men vi kan ikke leve av det.

Et gigantisk, nytenkende fond

I helgen kom det mektige Fellesforbundet på banen. Lederen, Jørn Eggum, viser vei. Han roser krisetiltakene, men ber om offensiv tenkning fremover. Invester i CO2-rensing, tenk grønt skifte nå, er hans offensive holdning.

I Sverige vil Wallenberg-stiftelsen bevilge penger til å sette alle permitterte flyverter på skolebenken for å lære helsearbeid.

Kom igjen, NHO, Abelia, Virke, LO og Innovasjon Norge: Få tak i krisepengene, lag et gigantisk, nytenkende fond der folkene på dagpenger kan søke jobben som virkelig gjør en forskjell.

Da kan koronaen paradoksalt nok vise seg å bli startskuddet på det vi trenger for å bli friske.

For vi må unngå bare å vente på at koronaen skal bli borte. For den vil komme tilbake forkledd som noe annet, som igjen er en refleks av en forpint klode.

Den beste form for omsorg i disse dager er å sende og motta en real faktura fra noen som har skapt noe både du og kloden trengte. Hvis ikke blir både Ted og jeg gående inn i aftensolen, stadig saktere.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kronikk i Aftenposten 27. mars 2020 (og i ap.no dagen før).

Foto: Vi trenger ideer og produkter som kan skape en bedre verden. Illustrasjonsfoto.Photo by Johannes Plenio on Unsplash.

Tekst: Førtselektor Kjell Terje Ringdal,Institutt forkommunikasjon ved Høyskolen Kristiania.