Mine to institusjoner, Kristiania og OsloMet, flyttet alle studieprogrammene og 30 000 studenter på nett over natten. Serverne knele i begynnelsen, men snart var det fikset, og i motsetning til mange andre land har studentene utstyr og tilstrekkelig digital infrastruktur. I løpet av disse 100 dagene har Kristiania holdt rundt 25 000 møter og forelesninger på én videoplattform alene, og jeg vil anta at det mellom Kristiania og OsloMet har vært avholdt rundt 100 000 nettbaserte møter og forelesninger.

Så, ja, dette fungerte på et vis for de fleste studieprogrammene. Men det er vanskeligere. Vanskeligere å være student, vanskeligere undervise, og vanskeligere å planlegge, styre og følge opp. Og det er lettere. Lettere å bli distrahert, lettere å falle av.

Vår bekymring denne våren har derfor vært hvordan vi skal unngå frafall. Bak begrepet, «frafall» er det mange liv. Liv som skal leves. Fremtider. Jo mer vi lykkes med å hjelpe studentene våre gjennom studiene, jo mer bidrar vi til gode liv. Hver eneste student er en fremtid. Hver eneste student er et univers.

For 100 dager siden stengte Norge ned, men nå åpner vi sakte opp. Og i 100 dager var arbeidet mitt her ved kjøkkenbordet. Zoom, skype, gotomeeting, webex, derved team, hangouts, jitsi, fra åtte til fem back-to-back. Torsdag kveld føles det som om hjernen min har blitt frityrstekt og fredag kveld fungerer jeg ikke. Det spiller ingen rolle. Vi er de heldige. Jeg er den heldige.