Møt bransjen: Siri Seljeseth

Siri Seljeseth (26) er et navn du kan lære deg først som sist, for denne høsten vil norske medier utvilsomt utrope henne til Norges svar på Girls-skaperen Lena Dunham. Da er det nemlig premiere på tv-serien «Unge lovende», skrevet og påfunnet av Siri, som selv spiller hovedrollen.

(Dette intervjuet ble gjort sommeren 2015, da vi lanserte Film og TV - manus.)

– Oj, det blir i så fall store sko å fylle, ler Siri kledelig beskjedent da vi kommer med Lena Dunham-referansen. Vi treffer henne til en prat om hvordan livet som manusforfatter kan utarte seg.

Manus er vår seneste bachelorspesialisering. I den forbindelse har vi intervjuet en rekke sentrale manusforfattere som forteller om sitt virke, sin lidenskap og sine frustrasjoner rundt livet som manusforfatter.

– Siri, du startet med skuespillerambisjoner og hoppet så bak kamera. Hva skjedde?

– Som skuespiller var jeg avhengig av at noen skulle gi meg en jobb. Jeg savnet å styre mer over egen skjebne, og når du skriver er det ingen som hindrer deg i å gjøre nettopp det. Jeg begynte med standup, som er fin måte å få testet eget materiale foran et publikum, og få umiddelbar respons. Så skrev jeg sketsjer og kortere manus en stund, før jeg prøvde meg på episoder.

– Hvordan gikk du frem, rent praktisk?

– Det første jeg skrev, mest for gøy, var en dialogscene jeg hadde hatt i hodet i lenge. Så fortsatte jeg bare å skrive. Jeg sendte manus til forskjellige produksjonsselskap og TV-kanaler og spurte om de kunne lese dem. Det er de veldig ålreite på. Jeg fikk tilbakemeldinger og jobbet videre.

– Jeg leste masse pilotmanus, alle som var tilgjengelige på nett. Favorittseriene mine har jeg studert oppskriften på. Også leste jeg meg opp på den tekniske delen. Jeg tror jeg har sent inn tre manus, før jeg fikk napp på det fjerde.

– Beskriv arbeidsprosessen din!

– Det kommer jo an på prosjektet. Da vi (Anders Nilsen og jeg) skulle lage «Adventslekene», julekalender på fem minutter, skrev vi hele storyen først og manus til slutt. Serien jeg lager nå, «Unge lovende», startet jeg bare med en dialogscene som utviklet seg, så den piloten kom rett ut i manusform.

– Jeg er heldig og jobber med veldig flinke folk, Mads Løken og Birgitte Wegener, nå som vi har skrevet ut hele sesongen. Vi jobbet med karakterene og de lange linjene så lenge vi kunne før vi begynte å skrive ut episodene.

– Har du noen stalltips til “unge lovende” manusforfattere?

– Jeg er jo veldig fersk i bransjen selv, så det føles rart å gi råd. Men jeg kan jo si at det er bra å holde på det at det er gøy å skrive. For meg har det vært viktig, for så mye annet jeg har startet på har blitt til angst og stress. Men å holde på ideen om hvorfor du begynte å skrive i det hele tatt, og fortelle historier du har lyst til å fortelle, det syns jeg er fint.

– Fortell om «Unge lovende»!

– «Unge lovende» er en halvironisk tittel. Jeg hadde akkurat vært på den amerikanske ambassaden og fått beskjed om at de ikke trodde på livet mitt, så jeg fikk ikke reise til USA. Da begynte jeg å lure på hva slags feil valg jeg har gjort, siden de syns jeg var såpass useriøs. Jeg følte meg litt alene med det å være 25 år og fortsatt ikke ha “gjort noe” med livet mitt, å ikke “ha noe på papiret”. Så jeg skrev om den følelsen; å befinne seg i brytningsfasen; skal jeg gi opp drømmen, eller skal jeg forsette?

– Ah, en tragikomedie?

– Ja, all komedie bør ha et element av tragedie i seg, det er det jeg syns er gøy.

– Hvordan ble prosjektet realisert?

– Jeg sendte manuset mitt til Bård Fjulsrud hos Monster, la ved en video hvor jeg gjorde stand up i L.A. og sa: dette er meg som prosjektet er basert på, for det er mye selvbiografisk i det. Han ba om et møte og ballen har rullet siden.

– Vi laget en pitch, fikk penger til å lage en pilot i 2014, også plukket NRK den opp. Så etter mye venting gikk det plutselig veldig fort! Innspillingen startet i januar, nå er vi midtveis, og så har serien premiere på NRK i høst.

– Får du hetta eller du klar?

– Det er fortsatt så mye jobb å fokusere på, så det er bra, da har man ikke tid til å få hetta. Jeg spiller “Elise” og prøver å fokusere mest på det. Men, jeg er også fortsatt med i manusmøter. Vi hadde bare tre måneder på å skrive seks episoder, så vi finjusterer ennå.

– Er det vanskelig å kombinere det å være seriens manusforfatter og samtidig spille hovedrollen? Du har ikke latt deg friste til å la de andre rollene bare være støttespillere med deg som “dronning”?

– Ha ha! Nei, vi er tre jenter som har hovedrollene, så jeg føler at vi fordeler det godt mellom oss. Første sesong er bare på seks episoder, så foreløpig må de andre rollene støtte opp om oss. Drømmen er å få flere sesonger og kunne bygge ut alle karakterene, og gi alle like mye liv.

– Men, vi har hatt det litt gøy med at det er jentene som styrer nå, også kan guttene ta den gammeldagse jenterollen, hvor de bare er der for å backe opp hovedkarakterene.

– Da håper jeg dere har funnet noen skikkelig hunks?

– Ja, det er skikkelig Hunkorama! Vi har bare hunks. Jacob Oftebro og Ole Christoffer Ertvaag for eksempel. Så det er bare å glede seg!