Skoletaperen som turte å drømme stort

Ikke var hun skoleflink, klarte ikke å følge med i timene. Bare forsvant bort i drømmer. Nina var et engstelig, sensitivt og innadvendt barn. Så fort hun måtte forholde seg til mer enn én person hadde hun lite å komme med.

Jeg visste ikke hva sosial angst var på den tiden, var bare opptatt av å skjule det.

Redselen for å bli spurt om noe, måtte snakke foran de andre i klassen, var skrekken. Eller prestere i gym. Men en lærer i sær skulle en dag kun se det unike ved henne.

– Jeg visste ikke hva sosial angst var på den tiden, var bare opptatt av å skjule det. Kalte det for vondt i magen slik at jeg fikk være hjemme fra skolen så mye som mulig.

Den tomme pulten

Det utartet seg med årene. Innsatsen på videregående var elendig, ifølge henne selv, fordi angsten hadde fått vokse i fred i mange år. Nina var den tomme pulten.

Så at denne jenta skulle bli forfatter lå ikke akkurat i kortene, selv om fantasien konstant løp løpsk. Hun skapte sin egen, magiske verden på innsiden.

– Jeg kunne finne store eventyr i trærne i hagen, eller leve meg helt inn i film og musikk. Det var fint å ha et alternativ til virkeligheten. Et skap var aldri bare et skap og en skog hadde mange stemmer.

Oppveksten i huset på Løten utenfor Hamar beskriver hun som nydelig. Stjerneklart, snøen tung på vintertrær. Familien hadde hund og et uthus med masse kaniner, stor hage med fotballbane og en liten skog. På hver side av huset gresset hester, kuer og sauer. Hun savner å våkne til rauting. Kjenne på roen. Det jordnære.

Det er helt sprøtt at de har fått med seg at jeg har gitt ut bok.

Universet i «Rør ikke de som sover» befinner seg noen meter under bakken, på en kirkegård. Fra de dødes kister går det korridorer bort til et dødsrike. Helga før lanseringsfesten våknet Nina til gode anmeldelser i Dagsavisen. Helt uventa.

– Jeg ble helt satt ut da jeg fikk gratulasjon på mail fra redaktøren min lørdag morgen, måtte rett ut for å kjøpe avisa. Det er helt sprøtt at de har fått med seg at jeg har gitt ut bok. Jeg trodde ikke det ryktet ville forlate Løtens landegrenser.

Ikke noe lykkeland

Hjemlige Hamar Arbeiderblad ga boken terningkast 5. Dagsavisens anmelder Gerd Elin Stava Sandve mente det var en habil debut, og at det ville bli spennende å følge 32-åringens forfatterskap videre:

«Mest av alt handler det om døden. «Rør ikke de som sover» er en ganske trist fortelling som avsluttes i moll». Man kan undre seg; har Nina noe imot en lykkelig slutt?

Jeg har vært opptatt av å fortelle deres historie. De som ikke alltid har en stemme, eller som bare ikke blir hørt.

– Det er tungt å se og føle på det som ikke funker. Ikke for meg selv, men i samfunnet. De som ikke har det bra. Jeg har vært opptatt av å fortelle deres historie. De som ikke alltid har en stemme, eller som bare ikke blir hørt.

Hun legger til at en lykkelig slutt er fint det, men at det ikke alltid er realistisk. Noen ganger må man ta vare på gledene på veien. Enden er ikke alltid målet. Som denne boka.

Veien til Westerdals var litt kronglete. Mye av 20-åra forsvant i angst og depresjoner, avbrutt av litt skolegang her og der. Nina har valgt å ha litt humor på det, ellers blir alt så kjipt.

Du venner deg etter hvert til å skuffe andre. Det var da det virkelig slo meg, at shit: Hva skal det bli av meg?

– Hvordan skal jeg noen gang klare å få meg en utdanning? Hvordan skal jeg noen gang klare å holde på en vanlig jobb? Noe som igjen bare ga meg mer angst. Du venner deg etter hvert til å skuffe andre. Det var da det virkelig slo meg, at shit: Hva skal det bli av meg?

Men en dag tok hun mot til seg, flyttet til Stockholm og studerte musikk på Kulturama i to år. Musikk er en stor del av hennes identitet, hun tenker i lyd og bilder når hun skriver.

– Kulturama var for meg sånn jeg tror Hogwarts var for Harry Potter. Jeg er så glad for at jeg gjorde det! Det toppa seg da jeg fant Westerdals etter det, leverte opptaksprøve, dro på intervju og kom inn!

Jeg har stort sett vært elendig på skolen, men har hatt lærere som har trodd på meg likevel, som ikke har gitt meg opp.

Hun var eldst i klassen på Bachelor i tekst og skribent, men tror ikke de andre tenkte så mye over aldersforskjellen. Med sine 151 cm måtte hun vise leg for å kjøpe nesespray. Siste året på Westerdals tok Nina fordypning i kunstorienterte tekster. Forfatter Bård Torgersen var læreren hennes.

– Han starta den aller første leksjonen med å si «Tør å gå inn i noe som har betydning. Sånn at du blir redd for å bli avvist. Tør å risikere det. Ikke finn på unnskyldninger for å slippe. Selv om det er fysisk slitsomt og stivt for kroppen. Bli i ditt univers».

Det var da hun visste at det: – Det er nå jeg kan fortelle om dette vonde. Døden.

Da fordypningsperioden var over visste Nina også at det lå en bok der. Uten å si det høyt, for hun voktet seg for janteloven. Men Bård sa det høyt, han hadde troen på henne. For å få mer tid til å jobbe med teksten valgte hun å gjøre den til bacheloroppgaven sin. Det ble en A den sommeren i 2017.

Ga henne aldri opp

– Jeg har stort sett vært elendig på skolen, men har hatt lærere som har trodd på meg likevel, som ikke har gitt meg opp. Helt siden barneskolen har jeg vært så heldig, og jeg bærer de lærerne i hjertet mitt. Som Bård. Han lagde et trygt rom hvor jeg kunne fortelle selv de mørkeste ting.

Hun forteller om ting man ikke tør skrive fordi det er skummelt å se det på papiret.

– Du tør ikke engang tenke det. Så å skrive det, la Bård lese det og tolke det, det var veldig skummelt. Men jeg merka hans engasjement, han var like dedikert til historien min som jeg var. Så jeg stolte blindt på ham. Jeg skrev med penn så jeg ikke kunne pusse ut, og Bård gikk foran meg og dytta janteloven unna meg så jeg fikk gå i fred.

En lærer kan gjøre all verdens forskjell. Hadde det ikke vært for Bård hadde det ikke blitt bok.

Nina hadde sitt første møte med redaktøren i januar i fjor. Hun hadde først sendt inn manuset til Aschehoug skjønnlitteratur og fått kjempeavslag, men så tipset en klassevenninne henne om å sende det inn til Aschehoug barn og ungdom.

– Jeg tenkte at de to avdelingene snakka sammen, at har man sendt til den ene så har man sendt til begge.

Men sånn funker det ikke. Etter kort tid fikk hun mail fra redaktøren som skulle bli hennes, Johanne Askeland Røthing.

– Hun tok meg ut av bunken og hit. Så man må ikke gi opp. Alltid sende inn, igjen og igjen.

Det var nesten ingen som visste at Nina skrev på en bok før hun plutselig ble antatt, men hun liker det best sånn: Å jobbe under radaren.

– Det var ikke for å stenge folk ute, men for å stenge historien inne, i meg. Noen ganger føler jeg at jo mer jeg snakker om en idé, jo svakere blir den. Som om den bare glipper ut av hendene mine. Jeg tror det er viktig å holde arbeidet sitt for seg selv til man vet hva det er. Så kan man slippe noen inn, få gode innspill.

Jeg føler meg hjemme når jeg skriver. Å lage egne rom, fylle de med rare og spesielle skapninger. 

Nina trodde ikke caféforfattere fantes på ekte før hun så Jo Nesbø rett nedi gata. Selv liker hun å sitte hjemme i sin Olav Thon-eide himmelleiligheten med takvinduer over et gammelt kjøkkenbord. Utsikt over Oslos hustak så langt hun kan se. Penn og papir.

– Jeg føler meg hjemme når jeg skriver. Å lage egne rom, fylle de med rare og spesielle skapninger. I universet mitt er jeg helt fri. Ingen regler finnes. Det er så spennende hva man kan finne der. Der føler jeg alle følelsene, der er jeg helt levende. Det kribler i kroppen, som når man er forelska. Når jeg ikke er i universet mitt så savner jeg det. Å skrive gjør livet mitt magisk.

• Kunne du tenke deg å leve ut forfatterdrømmen? Nå har du muligheten til å søke Bachelor i tekst og skribent.