Tekst og skribent – Møt bransjen
Her kan du lese om tre tidligere tekst og skribent-studenter som gikk tre ulike veier i tre ulike bransjer, og deres tips til hvordan du kan studere deg til pulten ved siden av dem: Amalie Kasin Lerstang om forfatteryrket og forlagsbransjen, Marit Støre Valeur om TV-bransjen og Hallvard Fjeldbraaten om reklamebransjen.
Skrevet av Tekst og skribent-student Kaja Kirsebom
Amalie Kasin Lerstang om forfatteryrket og forlagsbransjen
Amalie Kasin Lerstang satt opp et teaterstykke i et svømmebasseng og trodde hun skulle bli skuespiller, men oppdaget underveis at tekstarbeidet var det mest interessante ved teateret.
Det siste året på tekst og skribent-studiet begynte hun og medstudent Synne Øverland Knudsen forarbeidet til kulturmagasinet Fanfare, som nå har resultert i det nyetablerte forlaget Fanfare.
I 2015 mottok hun Tarjei Vesaas' debutantpris for romanen «Europa». Amalie jobber nå med sin andre bokutgivelse, og spår en mer prøvende, mangfoldig og uforutsigbar litteraturbransje.
– Hva har du gjort etter at du gikk ut fra tekst og skribent?
– Fra 2013 til 2016 var jeg redaktør for kulturmagasinet Fanfare sammen med Synne Øverland Knudsen. Nå har vi gitt ballen videre til to nye redaktører. I det siste har jeg jobbet mindre redaksjonelt, og mest med egne prosjekter. Jeg tenker at jobben min er å jobbe med andres eller egen tekst, og å skrive i ulike format og sjangre. Akkurat nå skriver jeg på det jeg håper blir min andre bokutgivelse. Nylig ferdigstilte jeg oversettelsen av den danske poeten Lea Marie Løppenthins diktsamling «Mars er best», som slippes på Fanfare Forlag. I tillegg skriver jeg på et kortfilmmanus sammen med en regissør.
Vi var flere som ville skrive skjønnlitterært, så jeg fikk lesere av tekstene mine som jeg fortsatt jobber med og får tilbakemeldinger av i dag.
– Hvordan har tekststudiene påvirket måten du jobber og skriver på?
– I ettertid tenker jeg at studiet var helt essensielt for at jeg valgte å skrive i det hele tatt. Det hadde jeg nok ikke turt hvis ikke lærerne og gjesteforeleserne hadde presentert det som en mulig vei å gå. De tok det jeg skrev på alvor, selv om det kunne være dårlig. Og så hadde jeg en utrolig fin klasse. Vi var flere som ville skrive skjønnlitterært, så jeg fikk lesere av tekstene mine. Flere av dem jobber jeg fortsatt med og får tilbakemeldinger av i dag. De har vært superviktige. I tillegg har tekst og skribent-studiet en åpenhet rundt hva som er lov og ikke, som jeg tror er viktig. Man kan le av fraser som ”alt er lov”, men jeg tror også det er den innstillinga som gjør at en lærer seg hva som funker og hvorfor.
– Om det lar seg gjøre, kan du beskrive hvordan du ser bransjen din nå og hvordan den vil utvikle seg?
– Jeg vet ikke helt hvilken bransje jeg tilhører, men hvis jeg kan få synse litt om litteraturbransjen, så er jeg optimistisk. Stakkars litteraturbransjen får så mye dritt kasta etter seg, men hvis man ser på litteraturverdenen, så tror jeg vi fremover vil få flere publiseringsplattformer, flere ukommersielle initiativer og mer action i feltet. Som igjen vil føre til at flere ulike stemmer kommer til orde. En råere, mer mangfoldig og uforutsigbar litteratur. Tekster som er motstemmer til den diskrimineringen og galskapen vi ser i verden. Dette er like mye noe jeg håper på, som jeg tror at vil skje.
– Har du noen tips til studenter som har lyst til å utvikle seg innenfor det kunstorienterte?
– Holde ut og skrive på. Og lese på. Bli kritisk til språket. Ikke vent på lov, men gjør ting. Det er i alle fall slik jeg har lært mest.
Marit Støre Valeur om TV-bransjen
– Da jeg begynte på videregående tok jeg valgfag i drama. En time i uken ble vi kurset av en statist i Hotel Cæsar i pusteteknikker. Klassen forstod ikke helt hva vi lærte, så vi spurte om vi heller kunne lage en skolerevy. Elvebakken hadde ikke noe tradisjon for dette, så den første revyen ble helt forferdelig - vi brukte låta 'Tenke Sjæl' som åpnings- og avslutningssang.
Fra skolerevy til ambisiøst Alien-manus
Marit Støre Valeur har satt opp revyer siden hun var 14 år og var fast bestemt på å begynne på Westerdals* for å produsere humor. Som avsluttende prosjekt i tredjeklasse skrev hun på en slags dokumentarserie laget av Aliens om vitenskapsbevegelsen. Det var ni episoder på 45 minutter.
Hun roser skolen for å hatt tålmodighet med henne, og tror oppriktig at høyskolen la føringer for maksantall på sider studentene kan levere på bachelorprosjektet som et resultat av hennes noe ambisiøse Alien-manus. For henne står setningen ”stå i det ubehagelige” igjen som den viktigste visdommen hun tok med seg fra studiet. *Nå Høyskolen Kristiania
Ta humor på alvor og gi gode tilbakemeldinger
– Skolen presset meg på å ikke tulle og gå ordentlig inn i noe, på en tid da jeg var i konstant forsvar og var trippel ironisk. Jeg lærte også mye om hvordan man gir en tilbakemelding til andre. Tilbakemeldinger skal ikke være en smakssak, det handler om fag.
Selv om jeg ikke liker historien din kan jeg forstå hva du prøver på og gi tilbakemeldinger som hjelper deg i din retning, ikke mer mot min egen personlige smak. Westerdals er gode på strategiarbeid, og flere av teknikkene jeg lærte på skolen bruker jeg fremdeles.
Åpenbaringens øyeblikk: Retning og idé
Mitt største øyeblikk på tekst og skribent-studiet var da jeg endelig forstod forskjellen på en idé og en retning. En retning er en løs tanke om et eller annet, et tema, en mening, mens en idé er A vil ha B men C står i veien, det er historien din, forteller Marit.
Kreativ produsent i Seefood
Etter studietiden var hun med på å lage noen av landets første nettserier for NRK P3, nå jobber hun som kreativ produsent i TV-produksjonsselskapet Seefood. Hun var redaktør for TV2-serien «Kollektivet», og holder for øyeblikket på med en ny serie med Jakob Schøyen Andersen og Fridtjof Stensæth Josefsen for NRK 1.
– Hva er jobben din?
– Jeg jobber som kreativ produsent i Seefood. Jeg tror faktisk det bare er Seefood som har den tittelen. En produsent har ansvar for både innhold og budsjett, mens i Seefood har en kreativ produsent hovedsakelig ansvar for innholdet fra start til slutt. Det er særlig manussiden og klippeprosessen hvor en kreativ produsent er tett på innholdet. Man kan man trekke seg litt lenger ut når det er opptak, fordi det da er produksjonsleder og regi som holder mest i den delen av prosessen. En kreativ produsent har ansvaret for å levere innhold, følge den kreative prosessen og å kvalitetssikre sluttproduktet.
– Hvorfor Seefood?
– Da jeg gikk ut av Westerdals var det Seefood og Feelgood som var rene humorproduksjonsselskaper. Jeg ville gjerne jobbe kun med humor, og etter et år i Monster og ett i P3 fikk jeg muligheten av Seefood til å jobbe som redaktør for et nytt prosjekt som het «Kollektivet» på TV2. Det var et lavbudsjettsprogram for unge hvor vi fikk lite penger, men til gjengjeld stor frihet til å tøyse med hva vi ville. Seefood er et sted med mye kompetanse som hele tiden utvikler seg og satser på å utvikle folk ved å gi dem ansvar. Det passer meg veldig godt.
– Hvorfor valgte du å studere tekst og skribent ?
– Året før jeg begynte på studiet gikk jeg på Noroff Instituttet på Film og TV-linjen. Der syntes jeg det var for lite fokus på hva man lagde og hvorfor man lagde det. Vi skulle jo lære alle deler av å lage film og TV, så vi lærte klipp, foto og utstyr som er så teknisk at den lille tiden vi kunne tenke på manus ble for knapt, syntes jeg. Derfor tenkte jeg at tekst og skribent ved Westerdals var riktig retning.
– Hvordan ser du humorbransjen nå og hvordan ser den ut fremover?
– Når du scroller nedover Facebook nå, i hvert fall hos meg, er annenhver ting tøysete videoer uten ordentlig bunn, og resten er saker om Trump og Syria. I lang tid har humor og underholdning vært veldig overfladisk, men jeg tror at det nå kommer til å bli viktig å lage innhold som forholder seg til alvorlige og globale situasjoner. Humor må være samfunnsnært, det må være relevant. Det som skjer ellers i samfunnet påvirker hva kanalene bestiller. Og skal du lage humor om seriøse ting, så må du tenke igjennom hva du kommuniserer. Får du noen til å le av noe så har du skapt en holdning, og da må du vite om den holdningen er viktig å få frem.
Ikke vær redd for å tenke. Det er mange mennesker som er redde for å tenke, men de som syns det er gøy å mene og stille spørsmål blir gode tekstforfattere.
– Hvilke tips har du til studenter som vil utvikle seg innenfor TV-produksjon?
– Det er veldig lurt å lære seg å filme og klippe og få så bred erfaring som mulig. Tekst er alt, det er ikke bare å skrive, det er derfor du blir kommunikatør eller kreatør - det handler om hele prosessen. Lær så mange ledd av produksjoner som mulig. Vi befinner oss i en overgangsfase fra TV til nett, med mindre budsjetter per produksjon. Færre ser på lineær TV enn før, og nettannonsepenger i seg selv dekker ikke produksjonskostnader. Den akutte løsningen er å lage ting billigere, og derfor er det ekstra viktig å kunne flere ting som klipp og regi.
Begynn å øve
– Alle har et kamera og et klippeprogram, så det er bare å begynne å øve. Test ut manuset du skriver for å ha en følelse av hva som fungerer og ikke. Da blir du en bedre manusforfatter. Men viktigst av alt for å bli en god manusforfatter er: Ikke vær redd for å tenke. Det er mange mennesker som er redde for å tenke, men de som syns det er gøy å mene og stille spørsmål blir gode tekstforfattere, mener Marit.
Hallvard Fjeldbraaten om reklamebransjen
“ Am I talking to Morten?” “ No, you are talking to Hallvard” “ Well, we just wanted to fly you guys over to Colorado” En gang i februar i 2009 ringer det fra et +1-nummer på telefonen mens Hallvard Fjeldbraaten sitter og jobber på et prosjekt sammen med sin Art Director Morten Halvorsen på Westerdals*.
Telefonen er fra Crispin Porter + Bogusky som vil fly dem over til USA for et jobbintervju. I det samtalen avsluttes ser de to studentene på hverandre. Hvorfor i Trond Høiås' navn (tekst og skribent-linjas gudfar) var verdens beste reklamebyrå interessert i en fyr fra Kløfta og en skjeggete tekstforfatterstudent fra Fredrikstad? Og hvorfor ville de kapre dem mens de ennå satt på skolebenken på Westerdals? *Nå Høyskolen Kristiania
Droppet mastergraden for Westerdals
Hallvard Fjeldbraaten forteller at han droppet ut av mastergraden i Litteraturvitenskap fordi han var sulten på jobb. Først ville han bare skrive, men andre året på Westerdals fant han Morten, som ble hans makker og Art Director i mange år fremover.
Sammen ville de lage reklame som fortjente å oppta tiden din. Som fast regel leverte de alltid skoleprosjekter som kunden ikke ville ha. Om bedriften bak briefen umiddelbart likte ideen var den ikke spennende nok for byråene de en gang drømte om å jobbe for.
3 Clio-statuetter til teamet fra Westerdals
– Han som ringte oss fra Crispin Porter + Bogusky hadde sittet i juryen til Clio, en konkurranse vi hadde deltatt i. Det var sånn de hadde hørt om oss. Noen uker senere, etter en sen arbeidsøkt, ringte Morten meg da jeg var på vei hjem fra ham. Klokka må ha vært halv tolv på natten, og Morten ba meg komme tilbake for å drikke øl. Jeg forklarte at jeg ikke orka, men Morten insisterte. Har du sett «Mad Men»? Der vinner hovedpersonen, Donald Draper, én slik Clio-statuett. Vi var ikke Don Draper, men Westerdals-studenter. Så da Morten forklarte at vi ikke bare hadde vunnet bronse, men at vi hadde vunnet gullet, sølvet og så bronse, så ble det noen øl den natta der også, forteller Hallvard.
Har du sett «Mad Men»? Der vinner hovedpersonen, Donald Draper, en slik Clio-statuett. Vi var ikke Don Draper, men Westerdals-studenter. Så da Morten forklarte at vi ikke bare hadde vunnet bronse, men at vi hadde vunnet gullet, sølvet og bronsen, så ble det noen øl den natta der også.
Telefoner fra Tokyo, Paris og Fredrikstad Blad
Det endte med at gutta ble flydd over til Las Vegas, hvor de sto på scenen foran hele den amerikanske reklameeliten. Etter at de hadde gått ned fra scenen med sin tredje Clio-statuett i hendene, begynte telefonen for alvor å ringe.
– Det ringte fra hele verden: Tokyo, San Francisco, Paris… og Fredrikstad Blad, husker Hallvard. En finne inviterte dem til et jobbintervju samme kveld. De ble plukket opp i en limousin og kjørt til en eksklusiv strippeklubb.
Hallvard beskriver det som en klein affære, og etter tre dager var de to avgangsstudentene så slitne at de satt og grein på hotellrommet.
Ble flydd rundt på mappevisninger i USA
De ble flydd videre for et intervju i Colorado hos Crispin Porter + Bogusky, byrået som først hadde tatt kontakt med Westerdals-teamet. På tross av at byrået fikk gutta flydd inn fra Oslo til Colorado via Las Vegas, fikk de bare ti minutters audiens for å legge frem portfolioen sin.
Etter mappevisningen hos Crispin Porter + Bogusky, ble de flydd videre av et annet byrå, som også var interessert i en prat med de to unge Clio-grossistene. Byrået var Leo Burnett, som har sin egen skyskraper i hjertet av Chicago.
De hadde allerede kontrakt fra verdens beste byrå under armen, men landet ved bordet til reklameguruen og sjefen over alle sjefer, Mark Tutssel, som hadde tatt dagen fri for å forsikre seg om at guttene signerte kontrakt med Leo Burnett Chicago.
To av de mest premierte studentene i verden
Det gjorde inntrykk. Kontraktene ble signert, og dette var starten på et to års langt Chicago-opphold der Morten og Hallvard blant annet ble hedret for å ha laget den beste jobben i byrået. Hallvard og Morten fra Westerdals rakk å bli to av de mest premierte studentene i hele verden. De vant faktisk så mange priser at Westerdals, for første gang, blir omtalt som en av de mest kreative reklameskolene i verden – i The Gunn report.
Etter Chicago-oppholdet skilte duoen lag, Morten giftet seg og fikk jobb i New York. Hallvard kjente på hjemlengselen og dro hjem til Norge. Siden da har han fortsatt å utmerke seg i reklamekonkurranser. Han har jobbet for byråer som McCann, Kitchen og Llowbank før han endte opp i Anorak, hvor han nå er tekstforfatter og partner.
Hvorfor begynte du å jobbe i Anorak?
– Jeg drømte om å jobbe med Jens Petter Aarhus siden jeg gikk på skolen, han gikk noen trinn over og startet Anorak da han gikk på Westerdals. De definerte seg som det første kanaluavhengige reklamebyrået og delte det samme reklamesynet som meg og Morten.
Vi hadde alltid helt syke ideer som ofte ble presentert med et klipp fra The Matrix hvor en av hovedpersonene, Trinity, sier til Keanu Reves: ”Neo, no one has ever done anyhting like this.” Hvor Neo da ser tøff ut og svarer ”That’s why it’s going to work”.
Hva ser Anorak etter?
– Vi ansetter både team og enkeltpersoner, først og fremst ser vi etter evnen til å tenke idé og konseptuelt, om du har en annerledes måte å løse problemer på. Det var noe Morten og jeg skjønte tidlig på skolen, kunden kom innom og ga klassen en brief, og da visste vi at hvis kunden kjøpte det du presenterte, da så var det antageligvis for kjedelig til å vise til et reklamebyrå. Vi hadde alltid helt syke ideer som ofte ble presentert med et klipp fra The Matrix hvor en av hovedpersonene, Trinity, sier til Keanu Reves: ”Neo, no one has ever done anyhting like this.” Hvor Neo da ser tøff ut og svarer ”That’s why it’s going to work”.
– Hvor er reklamebransjen nå og hvor er den på vei?
– Klisjeen tror jeg heter at vi lever i en helt fantastisk verden. Det oppstår nye muligheter hele tiden, så på en måte har jobben vår aldri vært mer spennende. Problemet er at færre og færre bryr seg. Og når færre og færre bryr seg, så spiller ikke de tekniske mulighetene så stor rolle lenger. Det finnes noe tidløst med det vi jobber med. Det handler om kjærlighet, om hat, om forelskelse og penetrerende ord som opphisselse. Jeg tror at uansett hvor fantastisk og teknologisk verden blir, så handler det til syvende og sist om mennesker. Så lenge vi ikke glemmer mennesket, så kommer alt til å gå bra til slutt, tenker jeg.
– Hvordan bør studenter jobbe seg mot reklamebransjen?
– Kaffe er alltid bra. Kom og drikk kaffe. Slå av en prat. Det er kanskje ikke alltid vi har tid. Veldig sjelden egentlig, men en kaffe skal vi da få til. Ellers handler det om å ha noe interessant i mappa di, som du kan vise frem. Vis oss at du kan tenke konseptuelt. Ikke gå i fella og lag ideer som ligner på reklame. Lag noe annet som vi som jobber med reklame bare kan drømme om, men som gjør samme jobben. Delta på konkurranser og mål hjernemuskler med resten av verden. Du trenger ikke å være best i verden for å få jobb, men det har aldri skada noen heller.