Go to main content

5.januar 2017 - av rektor Trond Blindheim i Rektors blogg


I forkant av hvert semester har vi en semesterstartsamling for alle de faglige ansatte ved Høyskolen Kristiania. I år inviterte vi tre foredragsholdere til å belyse temaene undervisning, læring og eksamen. 

Arild Raaheim under semesterstartsamlingen ved Høyskolen KristianiaArild Raaheim under semesterstartsamlingen ved Høyskolen Kristiania
Arild Raaheim under semesterstartsamlingen ved Høyskolen Kristiania

Dette er det beste pedagogiske seminaret jeg har vært på i mine over tretti år i høyskolesektoren. Hvorfor? Jo, fordi foredragsholderne snakket mesterlig med dyp innsikt og stort engasjement om problemstillinger som forsamlingen er opptatt av og kjente seg igjen i. Dessuten utfylte de hverandre på en god måte.

Arild Raaheim

viste oss hva forskningen sier om sammenhengen mellom læringsmål og eksamensformer, og at forskningsbasert undervisning ikke minst bør handle om å bruke undervisningsmetoder som forskningen sier gir best læring.

Arne Krokan

viste oss hvilke muligheter som ligger i det digitale klasserom, og hvordan IKT og sosiale medier skaper bedre og mer arbeidslivsrelevant læring og studentinvolverende undervisningsmetoder.

Ole Petter Hjelle

(Norges beste foreleser) ga oss til slutt sine beste råd og tips om hva som kan gjøre oss til bedre forelesere.

Pedagogiske triks

Det er også en annen viktig grunn til at jeg likte foredragene, nemlig at jeg kjente meg godt igjen i det som ble sagt. I de over tretti årene jeg har vært foreleser, har jeg brukt alle de kjente pedagogiske triksene jeg vet om, fra veiledningssamtaler med studenter, via seminargrupper og forelesninger med kritt og tavle, til plastikkfoiler og overhead til Power Point som jeg bruker i dag. Det har gått greit så langt. Skjønt, hvis jeg skal være helt ærlig så har jeg også gjort meg noen negative erfaringer med Power Point-forelesningene mine. Faktum er at de har redusert betingelsene for pedagogisk improvisasjon og faglig interaksjon med studentene.

Ole Petter Hjelle under semesterstartsamlingenOle Petter Hjelle under semesterstartsamlingen
Ole Petter Hjelle ga sine tips for en god forelesning

Selvsagt stopper jeg opp og svarer på spørsmål som studentene stiller, men ikke for ofte, for da rekker jeg ikke å bli ferdig med det jeg hadde planlagt å si.

På 80-tallet brukte jeg stort sett tavlen når jeg foreleste. Den gangen handlet forelesninger om faglig dialog med studentene. Jeg lyttet til spørsmålene som ble stilt, tenkte på hva jeg skulle svare og brukte tavlen når jeg forklarte. Mine beste pedagogiske øyeblikk skjedde på denne tiden - med kritt, svamp og tavle.

Mindre dialog, mer monolog

I dag skjer som sagt forelesningene mine med ferdiglagde Power Point-presentasjoner, presentasjoner som jeg lager fiks ferdig på kontoret, slik at formidlingen som skjer i auditoriet, er både predisponert og ferdigtenkt før jeg har sagt et ord til studentene. Derfor får jeg ofte for mye stoff til den avmålte tiden en forelesning varer, og må skru opp hastigheten for å bli ferdig.

I stedet for å kommunisere og improvisere, snakker jeg etter noter.

Hva skjer da? Jo, det blir mindre dialog, og desto mer monolog. Her er jeg fremme ved hovedpoenget, som for så vidt også ble understreket i både Arild Raaheim, Arne Krokan og Ole Petter Hjelles utmerkete foredrag: Det er grenser for studenters persepsjon. Altså: Sier vi for mye, oppnår vi ingenting. Studentenes «persepsjonsgardin» trekkes for, og det skjer av seg selv. Automatisk. Som foreleser er trøsten med Power Point-pedagogikken at man strengt talt ikke trenger å ha et særlig stort ”kognitivt forsprang” på studentene. Det man ikke har i hodet, står jo likevel på Power Pointen. Derfor spør jeg: Er Power Point et pedagogisk fremskritt eller tilbakeskritt?  På det spørsmålet kan jeg kun svare for meg selv: Det har vært et tilbakeskritt, fordi arbeidsmengden min fordobles, samtidig som forelesningene mine blir altfor mye enveiskommunikasjon. Jeg låser så og si regien før jeg går til auditoriet. Forelesningens forløp skjer ikke i interaksjon med studentene, den blir for sekvensiell, og for ferdigtømret.

Kjedelige ferdigvarer

Selvfølgelig bryter jeg av og til ut av mine predisponerte Power Pointer. Digresjoner og uforberedte tanker blir også formidlet, men stort sett følger jeg den fastlagte stien jeg bestemte meg for å gå før jeg gikk til auditoriet. Den spontane delen av forelesningen, utførelsen, utfoldelsen og tilblivelsen, skjer forutinntatt. Slik blir forelesningene en slags ferdigvare, og ferdigvarer er jo som regel litt kjedelige og litt forutsigbare. Dessuten er de heller ikke så næringsrike som de burde ha vært. Som lærere og forelesere har vi allerede i utgangspunktet et stort kognitivt forsprang på studentene. Derfor bør vi gjøre som Ole Petter Hjelle sa i sitt foredrag, å forberede oss godt på det rent dramaturgiske som skal skje i auditoriet. Vi bør starte med et smell, fortelle en historie som vi utover i forelesningen knytter begreper og teorier til. Og så bør vi aldri glemme at god læring dypest sett handler om å være deltager, ikke tilskuer, og at god undervisning er et spørsmål om skreddersøm og tilpasset dialog.