Go to main content

30. januar 2017 - av Trond Blindheim i rektors blogg


Hvor lenge skal akademia forbli et virkelighetsfjernt reservat? Det korte svaret er: Alltid. Hvorfor? Jo, fordi et lenger svar vil ende opp som en utømmelig diskusjon om hva det virkelighetsfjerne består i, og hva en virkelighetsnær utdanning er.

Ønsket om å integrere «det virkelige liv» i akademia, og omvendt, er et evigvarende prosjekt. Problemstillingen er like gammel som akademia selv, og diskusjonen blusser med jevne mellomrom og med skiftende kunnskapsministre. Det er alltid en fare for at universitetene og høyskolene ender opp som det John Williams i romanen «Stoner» beskriver slik: «Universitetet finnes for vår skyld, for oss som er fordrevet fra den virkelige verden, ikke for studenter, ikke for den uegennyttige jakten på kunnskap, ikke for noen av grunnene man hører. På samme måten som kirken i middelalderen, gir vi blaffen i lekfolk.»

Helt fra Platon og Aristoteles' tid har vi diskutert akademias innhold.

Stortingsmelding om kultur og kvalitet i høyere utdanning

Det siste tiltaket for å forhindre at vi ender opp som egosentriske tåkefyrster, er stortingsmeldingen «Kultur og kvalitet i høyere utdanning». Med denne meldingen vil Kunnskapsdepartementet at høyskolene og universitetene skal bli bedre på å forberede studentene til livet etter eksamen. Meldingen forteller at det skjer mye bra i akademia, men at ting fortsatt kan bli bedre. Et av hovedbudskapene er at studentene skal få en så virkelighetsnær utdanning som mulig. I praksis betyr det at utdanningen som gis studentene, skal gjøre dem bedre forberedt for arbeidslivet enn de er i dag. Virkemiddelet er mer penger til de institusjonene som kan dokumentere at de klarer det. I dag blir utdanning i hovedsak finansiert gjennom rammebevilgninger, mens forskning i stadig større grad blir utsatt for nasjonal- og internasjonal konkurranse. Å få forskningsmidler gjennom Norges forskningsråd og EU bidrar til forskningens relevans og kvalitet, og er dessuten prestisjefylt for forskerne som får slik støtte. Dessuten gir det mer statsstøtte til institusjonene. I stortingsmeldingen er departementets ønske at det samme skal gjelde for god undervisning. Høyskoler og universiteter oppfordres derfor til å lage et meritteringssystem som gjør at de beste pedagogene får like mye anerkjennelse som de beste forskerne. Ved å rekruttere motiverte og kvalifiserte studenter, vil høyskolene og universitetene få et bedre læringsmiljø og dermed også høyere kvalitet på utdanningen.

Er det virkelig flere forskere vi trenger?

Jeg tenker at alt dette er bra, og så langt følger jeg ambisjonene til Kunnskapsdepartementet. Men så kommer det noe jeg stusser litt over. Jeg siterer: «For at alle studenter skal få brukt hele sitt potensial, foreslår regjeringen å stimulere til utvikling av tilbud for de mest talentfulle og motiverte studentene, for eksempel med forskerlinjer på flere studier enn i dag.» Spørsmålet jeg stiller meg er om flere forskerutdanninger er et logisk svar på arbeidslivet og studentenes kvalifikasjonsbehov. Og her er jeg fremme ved poenget. Dersom etterspørselen etter forskere var tårnhøyt i arbeidslivet vi utdanner til, så er jeg med på notene. I skrivende stund har jeg ingen empiri å vise til, men jeg våger likevel å påstå at bransjene vi utdanner til ikke er ute etter fullbefarne forskere. De er snarere ute etter fullbefarne praktikere. Å satse på gode undervisere er bra. Å forberede studentene til tiden etter utdanningen er bra. Praksisnærhet er bra. Å la studentene arbeide med «forretningsmessige» problemstillinger hentet fra bransjene vi utdanner for, er bra. Men jeg synes at Kunnskapsdepartementet biter seg selv litt i halen når de sier at de vil etablere flere forskerlinjer.

I praksis betyr det for øvrig at forskningsopplæring og forskning fremdeles gis høyere prestisje enn praksisnær og yrkesforberedende opplæring, noe som er stikk i strid med den nye stortingsmeldingen.

Jeg vet ikke, men jeg antar at maks én til tre studenter av hundre har ambisjoner om å bli forsker. Og hvis det er slik jeg antar, er det ikke da nettopp forskerambisjonene på vegne av studenter, som vil bli alt annet enn forskere, som står i veien for en mer praksisnær utdanning?

Rektor Trond BlindheimRektor Trond Blindheim
Rektor Trond Blindheim

Kanskje er det nettopp dette som er akademias dilemma og utfordring: At alt for mange undervisere betrakter bachelor- og masterstudentene som potensielle stipendiater i et ph.d.-løp, og underviser dem deretter, mens virkeligheten (i hvert fall hos oss) er at studentene ønsker seg en yrkesforberedende utdanning for å bli flinke praktikere innen markedsføring, helse, ledelse og kreasjon?

Men, når alt kommer til alt så viser stortingsmeldingen at vi er på rett vei med våre ambisjoner om å bli et arbeidslivsuniversitet.