Go to main content
8.november - av rektor Trond Blindheim


Første og andre november var jeg på historiens første utdanningsfest for universiteter og høyskoler. NOKUT stod for arrangementet, og bød på champagne, underholdning og foredrag.

trond-blindheim
trond-blindheim
Skjerpings, NOKUT!

Én pris for å stimulere hele utdanningssektoren

Slik er det ikke når forlagsbransjen feirer seg selv med Brageprisen(e), TV-bransjen med Gullrute-prisen(e) og den norske filmbransjen med Amanda-prisen. For å ta den siste først: Hvert år reiser filmbransjen til Haugesund for å feire seg selv med priser, fest og moro. Amanda-prisens formål er å øke kvaliteten på norsk film, og fremme interessen for norske filmer som sådan. Forskjellen på Amanda-prisen og Utdanningskvalitetsprisen er at det deles ut tjue priser til filmbransjen, hvilket betyr at ”vinnersjansene” er større og flere blir engasjerte, mens det deles ut kun én pris til utdanningsektoren. På Amanda-festivalen deles det ut priser for beste kinofilm, beste barnefilm, beste dokumentarfilm, beste skuespillere, beste manus, best fotografering og så videre. Selve prisutdelingen er det så stor offentlig interesse til, at den vises i beste sendetid på TV, og det er alltid debatt om hvem som egentlig hadde fortjent prisene bedre enn dem som fikk dem. Slik er det også med forlagsbransjens Brageprisen(e) som har som formål å hedre det gode norske forfatterskap, og skape interesse for norsk litteratur. Også der er man rause med prisene: det er priser for skjønnlitteratur, barnelitteratur, sakprosa og åpen klasse. Både Amanda- og Brageprisen skaper debatt og naturligvis også innvendinger: om prisene premierer det som bør premieres, om utvelgelsen av kandidater og kriteriene for tildeling er riktig, om juryen virkelig har greie på det de juryerer osv. Når det gjelder ”Utdanningskvalitetsprisen” (the one and only), er formålet at den ene prisen alene skal stimulere hele utdanningssektorens arbeid med å videreutvikle kvalitet. Sagt på en annen måte: I kampen om anerkjennelse i utdanningssektoren er myndighetenes (og for de private høyskolene ”hovedsponsorens”) insentiv én utdanningskvalitetspris som ikke engang blir diskutert på de mange universiteter og høyskoler, og som heller ikke vil bli det, fordi kriteriene er så vide og generelle at sektorens engasjement blir fraværende. Altså det motsatte av hva som skjedde da Morgenbladet for en tid tilbake kåret Norges beste formidlere, og vi så et stort engasjement rundt prisene. Men så handlet det også om å fremme originalitet og å inspirere den enkelte utøver til å heve sitt eget ambisjonsnivå i undervisningen innen de forskjellige fagområdene.

Reorganiser utdanningsfesten

Og her er jeg fremme ved mitt hovedpoeng: Utdanningskvalitetsprisen er riktig tenkt, men utdanningsfesten må reorganiseres og prisene må komme i flertallsform i 2017.  Det er mange måter å bygge utdanningskvalitet på, og noen metoder er mer enn andre. Fagstabene vil ha bedre studenter, og studentene vil ha bedre pedagoger. Mellom disse to ekstremposisjonene bør NOKUT finne andre og mer adekvate metoder, og skape fremtidig utdanningsfest med priser, engasjement og trøkk, hvilket sektoren så sårt trenger. Først da kan arrangementet bli en viktig årlig inspirasjonskilde til kontinuerlig engasjement og debatt om hva som er god og mindre god utdanningskvalitet. Utdanningskvalitetsprisen(e) bør skape helter, stjerner, vinnere, døgnfluer og tapere. Et slikt arrangement har mulighet til å skape minst like store medieoppslag som Amandaprisen(e) og Brageprisen(e). NOKUT mener det er all grunn til å feire og vise frem det beste som skjer i norsk høyere utdanning. Jeg er hjertens enig med dem! Jeg tar NOKUT på alvor når jeg sier at de bør tenke som man gjør i andre bransjer når sektoren feirer seg selv: Løft frem hele bredden i det vi alle vet bidrar til kvalitet, og hedre det og de som hedres bør og, nemlig originalitet og kreativitet i det faglige og pedagogiske utviklingsarbeidet.”Education is not the filling of a pail, but the lighting of a fire.” I stedet for én kvalitetspris på en million kroner, bør vi ha minst ti priser på hundre tusen hver. Å skape en kultur for utdanningskvalitet avhenger av både enkeltprestasjoner og samspill mellom studenter, fagstab, administrasjon, ledelse, arbeids- og samfunnsliv og myndigheter. La oss derfor sette i gang en nasjonal dugnad som handler om hva vi vil vise frem og premiere, hva som er god utdanning og ikke minst hva som skaper gode og opphetete utdanningsdebatter.

Hva med NOKUT-festivalen?

NOKUT bør ruste opp neste års arrangement med flere priser, mer underholdning og mer pomp og prakt. Hvorfor ikke kalle neste års arrangementet for NOKUT-festivalen hvis formål er å heve kvaliteten på norsk høyere utdanning, fremme faglig og pedagogisk originalitet og kreativitet i undervisning og forskning, inspirere den enkelte medarbeider til å heve sitt eget ambisjonsnivå samt å inspirere til utdanningsdiskusjon. Av priser, som selvsagt må bli ledsaget av både begrunnelser og pressemeldinger, vil jeg foreslå:

  1. Årets studieprogram. Hvert universitet/høyskole kan melde opp et studieprogram, og de tre mest praksisnære studieprogrammene blir premierte.
  2. Årets foreleser. Hver høyskole/universitet får anledning til å melde opp en foreleser hver, og det deles priser/diplomer til alle.
  3. Årets formidler. Her teller lærebøker, kronikker, fagartikler foredragsholdere og mediepersonligheter. Hvert universitet/høyskole kan melde opp en person hver. En av dem får en pris, to får diplom.
  4. Årets universitet. Bedømmelseskriteriene bør handle om faglig-pedagogisk innovasjon.
  5. Årets høyskole. Som over.
  6. Årets tverrfaglige forskningsmiljø.
  7. Årets forskningsmiljø.
  8. Årets rektor.
  9. Årets internasjonalist.
  10. Årets studentforening.
  11. Årets studentinkubator.
  12. Læringsteknologiprisen.