Go to main content
22.juni 2016 - av rektor Trond Blindheim

valgt eller ansatt-faksimilevalgt eller ansatt-faksimile
Faksimile

I sektoren vår pågår en opphetet debatt

om hvorvidt rektorene (på statlige universiteter/høyskoler) skal være ansatt eller valgt. På NTNU har de hatt ansatt rektor i ti år og trives med det. På UiO ble det nylig gjennomført en avstemming blant ansatte som viste at et stort flertall vil ha valgt rektor. Av 25 universiteter og statlige høyskoler har 16 valgt rektor og ni ansatt rektor i 2016. Fusjonene i sektoren har ført til en større andel ansatte rektorer. For øvrig vedtok Stortinget i april 2016 å gjøre ansatt rektor og ekstern styreleder til hovedmodell for ledelse ved UH-institusjonene.

Fordelene og ulempene

ved den ene eller andre løsningen kan man holde eviglange seminarer om, og som rektor er det vanskelig å ikke ha en mening om spørsmålet.  I min verden har det alltid vært slik at ledere er ansatt, mens tillitsmenn (og kvinner, selvfølgelig) er valgte. Jeg sier ikke at det  være slik. Imidlertid kan vi sikkert fort ble enige om at universitetene og de offentlige høyskolene er samfunnets eiendom, i betydningen statens eiendom, og at læringsinstitusjonene er der for å forbedre samfunnet gjennom utdanning, forskning og formidling. Det er heller ikke vanskelig å bli enige om at det er enhver eiers plikt og rett å regulere de rammer og disposisjoner man skal forholde seg til som leder. Eksempelvis bestemmer staten om bevilgningene til universitet- og høyskolesektoren skal økes, holdes på dagens nivå eller reduseres, og de bestemmer hva slags styringsstruktur man skal ha.

I en verden med ansatte ledere

går tingene på en litt annen måte enn de gjør på mange universiteter og høyskoler. Hvis man i arbeidslivet ellers forestilte seg at eierne av tre virksomheter fusjonerer dem fordi man ønsket moderate rasjonaliseringer etter en lengre periode uten slike krav, så ville de fleste profesjonelle ledere ha pustet lettet ut og tenke ”dette fikser vi”. Hvis man derimot protesterte mot eiernes rettmessige krav i full offentlighet, eller tok ”kjernevirksomheten” (kundene eller studentene) som gissel for egen manglende evne til å ”slanke” deler av organisasjonen, så ville eierne høflig be lederen pakke ned kontoret innen uken var omme. Det er lite profesjonelt å polemisere mot eiers rettmessige krav om rasjonaliseringsgevinst når man ellers forventer lønn og behandling som profesjonell leder.

Og der er jeg ved sakens kjerne

: Etter lengre tid med fusjoner i en sektor som teller 938 mastergrader, 1 270 bachelorgrader, 25 steder man kan ta doktorgrad og 250 000 studenter, så kan det faktisk tenkes at staten, etter alle fusjonene, vil hente inn en «fusjonsgevinst». Det kan også tenkes at det er smart å legge ned både studier og studiesteder.  Vi kan i hvert fall ikke se bort fra det, bare se hva som har skjedd i Danmark og Finland som har vært igjennom de samme strukturendringene som Norge nå står midt oppi. I Danmark måtte man kutte budsjettene med to prosent i året i fire år, og spare inn 7,6 milliarder og tillegg til 1,4 milliarder på forskningen. Jeg tror dette er hovedgrunnen til at Stortinget har vedtatt en ordning ansatt rektor og ekstern styreleder. Man vil rett og slett ha bedre styring og kontroll med sektoren i tiden som kommer – med nedskjæringer.