Generasjon A

De som omfavner delingsøkonomien, sitter ikke bak rattet i en Uber, men i baksetet. «Den nye generasjonen» vil neppe være frilans, skriver professor Runar Døving i Dagens næringsliv 11. mai.
For hver 13-åring som skal eksperimentere med rus, sex og menings- opprør, er det en ny 50-åring som er bekymret for neste generasjon og samfunnets forfall
Runar Døving
Runar Døving

Omtrent hvert femte år stikker nye trendforskere fingeren opp i været og varsler om store endringer blant de unge. Årets slager er millennials: «Den nye generasjonen av i dag vil heller leie enn å eie», de vil heller være frilans enn lønnsarbeider. Går man tilbake i historien er det få spådommer som er blitt oppfylt. Årsaken er enkel – biologisk, juridisk og kulturelt. I år har DNs Eva Grinde og Kjetil B. Alstadheim kritisert Innovasjon Norge-sjef Anita Krohn Traaseth og etterlyst hvilke belegg som ligger bak forestillingen. Og professor Linda Lai ved BI har avdekket fravær av forskjeller mellom generasjoner på empirisk grunnlag. Jeg tenkte å tilføye noen forslag til årsaken, og hva som kan være de typiske feilslutninger.

Den største tabben er å blande eget livsløp med endringene i verden.

For hver 13-åring som skal eksperimentere med rus, sex og meningsopprør, er det en ny 50-åring som er bekymret for neste generasjon og samfunnets forfall. Og så har vi det gående. Folk har en sterk tendens til å fødes, bli pubertale, reprodusere seg og dø. For hver fase i livet er det gitte handlingsmønstre; avhengighet, selvstendighet, etablering, bekymringer over svekket helse. Disse er knyttet til det biologiske livsløp og til sosiale overganger fra en status til den neste i overgangsritualer.

Vi har hatt sterk økonomisk vekst, og kvinnefrigjøringen har skapt store endringer. Ellers er det lite nytt under solen. Enker og enkemenn sitter i uskiftet bo, barna får forskudd på arv, mor er opptatt av barnas ernæring, bestemor er gjerne barnevakt. Ungdom er opptatt av merket på buksen og utseende, ikke blod i avføringen og pensjonspoeng. Man kan lese endringer og forbruksforskjeller i økonomi og klasse, men også disse er underordnet livsløpet. Store endringer i matvanene handler ikke om påvirkning utenifra eller moter, men når en kvinne får barn. Trender synes knapt på noen statistikk, selv om de kan være viktige nok for dem som driver i et nisjemarked.

Den andre tabben er å blande generasjonsbegrepet med små, dominerende grupper og å overdrive betydningen av ny teknologi.

  • De som snakker om at man heller vil eie enn å leie, er en liten gruppe på toppen av selvtillitsskalaen.
  • De som omfavner delingsøkonomien, er ikke de som sitter bak rattet i en Uber-bil, men i baksetet.

Husker vi kort tilbake i tid, sto arbeidsgivere i kø for å fange de unge it-mennene, med tilbud om dobbel lønn. 20 år senere vil de samme gjerne ha lønnstrinn og pensjonspoeng. De er blitt servicearbeidere i it-avdelingen.

Et fellestrekk for disse «generasjonene», er at de tilhører eliter. 

Et eksempel er «Lillelørdag» som en representasjon av ironigenerasjonen. Helt genial tv, synes jeg som tilhører samme generasjon, men seertallene var på rundt 14 prosent, altså en fiasko for NRK. Ironigenerasjonen handler hverken om en kohort eller en generasjon, men en gruppe mennesker i den skravlende klasses interne hierarki. Ironi er ikke en representativ kommunikasjonsform folk flest tar del i. 68-generasjonen var heller ingen generasjon, men en klikk. En gruppe politiske mennesker i tidsånden som riktignok hadde (og har) stor innvirkning på samfunnet, men de fleste som var født på 1940-tallet, søkte lønnstrinn, trygdeytelser, femte ferieuke, var opptatt av barnas velferd og foreldrenes sykdom – som alle andre. Det er hyggelig med folk som sier at man beveger seg «fra en meg-kultur til en vi-kultur», at man vil dele. Det som er mer alvorlig er at beslutningstagere eller de som sitter og deler ut offentlige penger, tar det alvorlig.

Grunnen til trendforskernes suksess, er nok forestillingen om endring. Den andre grunnen er markedsavdelingenes evige redsel for å miste markedsandeler, og dermed gir trendkonsulentene et evig faktureringsgrunnlag. Det er enklere å analysere samfunnets endringer enn man tror, se på deg selv, din fetter, onkel eller nevø. Det er bedre med svogerforskning enn trendforskning. Å vandre i overklassens ytterlighet eller blant suksessentreprenører gir sjeldent gode resultater. Sett fra mitt elfenbenstårn ser jeg to trender; eiendomsrett og arverett, og én ideologi; arbeidslinjen. Jeg har mitt faktureringsgrunnlag på en høyskole som år etter år underviser nye generasjoner 19-åringer de samme teorier, og synes det stadig er morsomt når studentene forsøker å fortelle meg hvor mye samfunnet har forandret seg fra den gang «da de var unge» – for fem år siden.