Go to main content
Trond Blindheim
Vi kan gjøre listen lenger

, og spørre oss selv om ikke også organisering og markedsføring er dysfunksjonell og bør gjøres noe med. Jo flere kokker, desto mer søl, heter det. Og det er svært mange aktører som er involvert i reiselivsnæringen og dens utvikling, både fra offentlig og privat sektor. Kanskje er det for mange aktører for at visjonen om å tilby verdifulle opplevelser og skape verdier for de besøkende, bedriften, de ansatte og lokalsamfunnet skal kunne bli en realitet. Konklusjonen er uansett at kostnadene for turistene er høye. Det er kanskje også hovedgrunnen til den høye gjennomsnittsalderen på tradisjonelle vestlandsturister? Blant tyskere og skandinaver som kommer innom Vestlandet er gjennomsnittsalderen over 50 år.  

Alle disse utfordringene

skaper mye hodebry for folk som arbeider i reiselivsnæringen. Hvordan oppfattes Vestlandet som reisemål når turisten har fått direkte erfaring gjennom å feriere her, og ikke bare har en indirekte informasjon fra en turistbrosjyre? Svarte forventningene til realitetene? Er Vestlandet og Bergen verdig til å reise tilbake til, eller overser turistene oss som aktuelt reisemål neste gang de skal på ferie? Vil de anbefale Vestlandet til kolleger, naboer, venner og familie? Var ting og steder de har sett i brosjyrene virkelig verdt et besøk?  

Jeg er ikke så sikker

på det. For mens hotellbransjen i Norge for første gang på fem år rapporterte om oppgang for 2015-sesongen, ble det en brutal nedgang for byhotellene på Vestlandet. Ferske tall fra booking-statistikken for 2016-sesongen er ingen trøst. Tvert om er den illevarslende. Prognosene viser ti prosent ned langs hele vestlandskysten. Det er dramatisk. Mens den svake kronekursen har gitt hotellnæringen i Norge en etterlengtet oppgang, har den ikke klart å oppveie for hotellgjestene som forsvant sammen med nedgangen i oljebransjen på Vestlandet.  

Når businessfolkene

i oljebransjen blir borte, må hotell- og reiselivsnæringen tenke nytt. Det er finnes nemlig en ubehagelig sammenheng mellom pris og kvalitet som reiselivsnæringen på Vestlandet sakte, men sikkert glemte da oljeeventyret utviklet år for år og alt pekte oppover. Nå er det på høy tid å grave litt i hukommelsen. Sommeren 2015 hadde Knut Olav Åmås en interessant kronikk i Aftenposten. Budskapet var at reiselivsbransjen i Norge må lære av Sveits når det gjelder kvalitet og service. Sveitsiske hoteller oser av god service og høy standard, og reiselivsbransjens servicekonsept er gjennomtenkt ned til minste detalj, omtenksomme og sjenerøse. I Sveits legger servicemedarbeiderne sin ære i å være presise, punktlige og vennlige. Selv toalettene er så rene at man kan spise der. Sveitsere hater sjusk og slurv, skriver Åmås.  

Slik er det ikke på Vestlandet

. Der møter turistene, som i Sveits, en storslått natur. Men i motsetning til Sveits møter de også en grisk, middelmådig og udugelig servicekvalitet. Man kan selvsagt finne forklaringer og tenke og mene hva man vil om servicemarkedets skjebne på Vestlandet. Kanskje er det sosialdemokratiets fortjeneste at den vestlandske reiselivsnæringen ikke har dyktige servicemedarbeidere? Ingen serviceproletar vil jo stå til tjeneste for turistherskapet, i hvert fall ikke for småpenger (servicebransjen er ikke kjent for å tilhøre lønnsadelen). Eller kanskje er det som jeg allerede har antydet at oljenæringen på Vestlandet har smurt servicenæringen i så mange år, at bransjen er blitt lat, likegyldig og sløv. Skjønt, det finnes ett og annet hederlig unntak: Solstand Hotel på Os er et av dem.  

Faktum er at de høflige

og behagelige servicefunksjoner som preget den vestlandske reiselivsnæringen i gamle dager, og som skapte sosiale relasjoner og dynamisk utveksling mellom sosiale klasser, forsvant med både sosialdemokratiet og oljeøkonomien. Parallelt med den vestlandske vekst og velstand, og takket være politikk og olje, har servicebransjen blitt mer og mer erstattet av et sinnrikt system av internett- og telefonmenyer som ofte ender opp i fortvilelse for publikum. For stadig flere servicekonsepter i reiselivsbransjen handler om at vertskapet skal få det enklere, spare tid og tjene penger, mens publikum på sin side får mer å gjøre.  

Noen bør stille spørsmålet

om hvorfor reiselivsfolk på Vestlandet ikke kan ta utgangspunkt i egne private ferieopplevelser i det nære Europa når de planlegger sine servicekonsepter og reiselivsprodukter. Kjør for eksempel inn på en hvilken som helst veikro på Vestlandet, se hva du får servert og hva det koster. Prøv også toalettet hvis du tør. Kjør inn på en sveitsisk veikro og sammenlikn: Overdådig utvalg, profesjonell betjening, rene uniformer (og toaletter), kokker som lager maten mens du ser på, rent og ryddig bord med ekte blomster, ferske og riktig kokte grønnsaker og deilig hjemmelaget brød.  

En kokk fortalte

en gang at når du velger spisested, må du først sjekke toalettene. Etter å ha reist på kryss og tvers langs fjord og fjell på Vestlandet i snart førti år og besøkt veikroer, bensinstasjoner og fergetoaletter, er jeg nokså sikker på at kokken har rett. Toaletter (og kjøkken) skal holdes rene. Hele tiden. Hvor vanskelig er det for en servicemedarbeider å forstå at spisegjester, bensinkunder og fergepassasjerer på Vestlandet tisser og bæsjer i tide og utide? Det er ikke nok å vaske toalettet en gang eller to i døgnet. Det må vaskes kontinuerlig. Som i Sveits. For ikke å snakke om hva skal man si om en kopp trippel latte med lettmelk som koster sekstitre kroner - i regn og stiv kuling?

Trond Blindheim